Korsangene under Dionysos-feiringen dannet grunnlaget for det greske drama, som opprinnelig bestod av en dialog mellom korføreren og koret. Som kontrast til korgruppen innførte Thespis (500-tallet f.Kr.) én skuespiller, Aiskhylos og Sofokles (400-tallet) henholdsvis to og tre. Disse hovedpersonene uttrykte nå den egentlige handling, som koret fulgte med religiøse eller moralske kommentarer. I tragediene brukte Aiskhylos et kor på 12, Sofokles et kor på 24 personer; de representerte oftest en gruppe sindige menn og kvinner fra byen. Koret i komedien (24 personer) opptrådte gjerne i symbolsk forkledning som fugler, dyr eller skyer. Etter hvert avtok korets betydning; Evripides anvendte det særlig for å skape rent lyriske islett.

I teaterhistorien etter antikken er koret gjennom sang og dans særlig blitt benyttet i opera, operette, musikal og revy. Noen klassisistiske dramatikere har gjeninnført det i spesielle verker: Jean Racine i Athalie, Friedrich von Schiller i Die Braut von Messina. Lignende forsøk har også vært gjort av moderne diktere, f.eks. Eugene O'Neill i Sorgen kler Elektra, T. S. Eliot i Mord i katedralen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.