Norges kontinentalsokkel

Er regulert ved lov av 21. juni 1963 (jfr. kgl.res. av 31. mai 1963, som fastslo Norges høyhetsrett over kontinentalsokkelen med sikte på utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster). Senere er flere lover og kongelige resolusjoner kommet til, som regulerer ulike sider av virksomheten på kontinentalsokkelen (se særlig lov om petroleumsvirksomhet av 29. nov. 1996). Avgrensningen mellom Norges og andre lands deler av kontinentalsokkelen følger den såkalte medianlinje (midtlinje), som er en linje der alle punkter ligger like langt fra de ulike lands grunnlinjer for sjøterritoriets beregning. Grensen er nærmere presisert i avtaler med Storbritannia (1965), Danmark (1965) og Sverige (1968).

Generelt har alle kyststater uten videre en kontinentalsokkel på 200 nautiske mil ut fra kysten (1 nautisk Mil = 1,852 km), uavhengig av geologiske forhold. Sammen med en rekke andre stater har Norge topografiske og geologiske forhold som gjør det naturlig å inkludere områder utenfor 200-milsgrensen. Gjennom ratifiseringen av FNs Havrettskonvensjon av 1982 forpliktet Norge seg i 1996 til å kartlegge sin kontinentalsokkels yttergrenser i tråd med konvensjonens definisjon før 2006, en frist som ble forlenget til 13. mai 2009. Innsamling og tolkning av nye havbunns- og seismiske data ble utført i denne perioden, hovedsakelig av geologer i Oljedirektoratet, med støtte fra Statens Kartverk, Polarinstituttet og norske universiteter. Arbeidet resulterte i en anbefaling fra Kontinentalsokkelkommisjonen vedtatt 27. mars 2009 hvor norsk kontinentalsokkel utenfor 200-milssonen utgjør et tilleggsområde på omkring 235 000 kvadratkilometer.