kontinentalsokkel – rettslige forhold

Det juridiske begrep kontinentalsokkel bygger på det geografiske og omfatter havbunnen og undergrunnen i forholdsvis grunne farvann inntil bunnen skrår nedover mot større havdyp (verdenshavene). Etter at den praktiske utnyttelsen av kontinentalsokkelen kom innen rekkevidde, ble den et betydelig folkerettslig problem. Utenfor kyststatenes sjøterritorium skulle den etter reglene om fritt hav i prinsippet være fri for alle. En rekke kyststater har imidlertid krevd herredømme over kontinentalsokkelen, først USA ved president Trumans proklamasjon 1945.

Genèvekonvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen sier at kyststatens rett går ut til 200 meters dyp eller så langt havets dybde gjør det mulig å utnytte forekomstene. I praksis dekker de ulike kyststaters krav stort sett områder ut til 200–500 meters dyp. I henhold til konvensjonens artikkel 2 har kyststaten enerett til utforskning og utnyttelse av naturforekomster på havbunnen og i dens undergrunn. Eneretten omfatter også sedentære fiskerier, dvs. fiske etter arter som sitter fast på havbunnen eller ikke kan bevege seg uten i stadig fysisk kontakt med denne.

Enkelte land, spesielt i Latin-Amerika (Argentina, Chile, Ecuador og Peru), har gjort krav på enerett også til fisket i havområdene over kontinentalsokkelen, men slike krav ble ikke godtatt som hjemlet i folkeretten, jfr. Genèvekonvensjonens artikkel 5.

Etter som den tekniske utvikling har gjort det mulig å utnytte resursene stadig lenger utover på kontinentalsokkelen, er Genèvekonvensjonens regler om avgrensning av kyststatenes myndighet blitt uhensiktsmessige. Spørsmålet ble derfor tatt opp igjen på FNs havrettskonferanser. Reglene om kontinentalsokkelen finnes nå i Havrettskonvensjonen av 1982 (se havrett) del VI (art. 76–85). Sokkelens utstrekning kan gå ut over 200 mil fra grunnlinjen, den nærmere avgrensning er fastsatt i detaljerte regler (art. 76, jfr. også art. 83). Retten til utnyttelse av naturforekomstene på kontinentalsokkelen er begrenset til selve sokkelen og de sedentære forekomster, ikke til de overliggende havområder (art. 77 og 78). (Jurisdiksjonen over havområdene over bunnen reguleres av de øvrige regler for de respektive geografiske områder. Særlig viktig er reglene om økonomisk sone.) For utnyttelse av resursene på sokkelen ut over 200 mils avstand fra grunnlinjen, skal det betales en avgift til det internasjonale samfunn (art. 82).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.