Konsesjonslovgivningen omfatter i vid mening alle lovbestemmelser og forskrifter som handler om konsesjon. I vanlig språkbruk er konsesjonslovgivningen begrenset til den lovgivning som gjelder erverv og utnytting av fast eiendom, vassdrag, naturforekomster o.l.

De første lovgivningstiltakene på dette området skriver seg fra tiden like før 1900 og var opprinnelig vesentlig bestemt av nasjonale synspunkter. Det gjaldt å verne mot utenlandsk kapital som truet med å legge under seg landets naturherligheter, særlig vannfall, mineraler og skog. Senere kom hensynet til alminnelig samfunnsmessig regulering og kontroll mer i forgrunnen, slik at også norske borgere og norske selskaper i stor utstrekning trenger konsesjon. Det kan settes vilkår for en konsesjonsmeddelelse, og til regelverket er det også blitt knyttet bestemmelser om forkjøpsrett for det offentlige.

Om fiskeoppdrett, se fiskeoppdrett og havbruk.

Lov av 31. mai 1974 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) innebar en opprydding i det lovverk vi den gang hadde om konsesjon ved erverv av eiendomsrett og av rettigheter over fast eiendom (f.eks. en langvarig leiekontrakt), men loven innebar også en sterkere samfunnskontroll med fast eiendom. Etter hvert ble det en viss liberalisering, bl.a. ved at forkjøpsretten for det offentlige ble opphevet og ved at unntakene fra konsesjonsplikten ble utvidet gjennom forskriftsverket. I gjeldende lov av 28. november 2003 er liberaliseringslinjen forlenget.

Lovens formål er «å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet», bl.a. for å tilgodese fremtidige generasjoners behov, landbruksnæringen, behovet for utbyggingsgrunn, miljøet og allmenne naturvern- og friluftsinteresser samt hensynet til bosettingen

Lovens formelle hovedregel er at fast eiendom ikke kan erverves – ved kjøp, arv osv. – uten tillatelse av Kongen (konsesjon). Men unntakene er mange: Konsesjon er i alminnelighet ikke nødvendig ved erverv av mindre tomter for bolig eller fritidshus. Andre ubebygde arealer (f.eks. grunn til industri- eller forretningsbygg) kan erverves konsesjonsfritt dersom de ligger i område som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruk eller i kommuneplanen er utlagt til byggeområde. For bebygd eiendom er det konsesjonsfrihet der eiendommen ikke er mer enn 100 dekar, men likevel ikke dersom mer enn 25 dekar er fulldyrket. Videre er det viktige unntak der eiendomsovergang skjer innen den nære slekt/familie, typisk der fast eiendom går fra foreldre til barn eller fra den ene ektefelle til den annen. Ved erverv av jord- eller skogbrukseiendom med totalareal på over 100 dekar eller der mer enn 25 dekar er fulldyrket, er imidlertid konsesjonsfriheten betinget av at erververen bor på eiendommen og driver den selv i minst fem år. Den odelsberettigedes erverv faller også utenom konsesjonsreglene, men med tilsvarende bo- og drivepliktregler som her nevnt.

Av hensyn til opprettholdelse av bosettingen kan konsesjonsfriheten begrenses gjennom forskrift for en kommune eller en del av den. Slik forskrift innebærer først og fremst at erverv av bebygd eiendom som er eller tidligere har vært i bruk som helårsbolig, er konsesjonspliktig, med mindre erververen forplikter seg til at eiendommen skal brukes til helårsbolig, enten av ham selv eller av andre. Det er ingen tidsbegrensning for denne form for boplikt. Forskrift av denne art gjelder også ved overgang til nærstående, men ikke der f.eks. foreldre som overlater eiendommen til sitt barn, har hatt tinglyst hjemme de siste fem år eller eiendomsovergangen skyldes dødsfall før femårsperioden er omme.

Konsesjonsplikt inntrer også ved erverv av rettigheter over fast eiendom når disse er inngripende (f.eks. en langvarig leiekontrakt eller et byggeforbud som medfører at eierens utnyttelsesmulighet blir vesentlig innskrenket). Tidligere kunne også erverv av selskapsrettigheter utløse konsesjonsplikt, f.eks. ved erverv av en større aksjepost i et selskap som eier større grunnarealer.

Dersom konsesjon ikke blir gitt, må eieren søke å få overført eiendommen til en som ikke trenger konsesjon eller som kan få det. Ofte er det på forhånd avtalt at salget skal gå om igjen dersom konsesjon ikke blir gitt. Gjør erververen intet, kan eiendommen i siste omgang etter myndighetenes forlangende bli solgt etter reglene for tvangsauksjon over fast eiendom.

I dag avgjøres de fleste konsesjonssaker av kommunen der eiendommen ligger.

Loven har de samme regler for nordmenns og utlendingers erverv.

For vannfall fastsetter lov av 14. desember 1917 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.m. (industrikonsesjonsloven) bl.a. at enhver annen enn staten trenger konsesjon for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til vannfall som ved regulering kan utbringes til mer enn 1000 naturhestekrefter. Slik konsesjon kan gis «under særlige omstendigheter» på de vilkår Kongen fastsetter. Når det gjelder større anlegg (mer enn 20 000 naturhestekrefter), eller hvis betydelige interesser står mot hverandre, blir saken lagt frem for Stortinget. Konsesjon blir gjort avhengig av en rekke konsesjonsvilkår, bl.a. om betaling av konsesjonsavgifter og om vederlagsfri overdragelse til staten etter utløpet av konsesjonstiden, høyst 60 år (såkalt hjemfallsrett). Om konsesjon til norske kommuner, fylker og kommunale selskaper gjelder særlige regler, bl.a. om at konsesjon kan gis uten tidsbegrensning.

Etter lov av 14. desember 1917 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven), som er en kombinert konsesjons- og ekspropriasjonslov, er det som hovedregel nødvendig med konsesjon for å foreta vassdragsreguleringer (dvs. anlegg eller foranstaltninger til regulering av et vassdrags vannføring) som fremmer industrielle formål. Konsesjon gis for et bestemt tidsrom av inntil 60 år. Vilkår om hjemfallsrett, avgifter m.m. gjelder også for konsesjon etter denne lov.

Lov 19. juni 2009 nr. 101 om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven) § 1 fastsetter at enhver kan lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn med de begrensninger som følger av lover og forskrifter. Denne leteretten er også kjent som skjerping (se bergverksdrift).Det følger av mineralloven § 43 at all drift av mineralske forekomster er konsesjonspliktig ved samlet uttak på mer enn 10.000 m 3 masse. Konsesjonskravet gjelder også ved erverv av eksisterende virksomhet. Konsesjon skal være gitt før driften igangsettes. Grensen gjelder ikke for naturstein, der alt uttak er konsesjonspliktig.

Lov av 21. juni 1963 om undersjøiske naturforekomster fastslår at retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten, så vel innenfor som utenfor de ellers gjeldende sjøgrenser, likevel ikke utover midtlinjen i forhold til andre stater.  Kongen kan gi tillatelse (konsesjon) til utforskning og utnytting av slike forekomster. For slike tillatelser settes en rekke vilkår, bl.a. om tidsbegrensning og, i de senere år, om statlig deltagelse i utvinningen dersom funn blir gjort. Etter at vi fikk særskilt lov om petroleumsvirksomhet av 22. mars 1985 (senere avløst av lov om petroleumsvirksomhet av 29. nov. 1996), gjelder 1963-loven bare for øvrige naturforekomster. Ved lov av 4. mai 1973 er gitt tilsvarende bestemmelser angående petroleum m.m. under norsk landområde og den del av sjøgrunnen som er undergitt privat eiendomsrett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.