Konkurranse, situasjon når flere økonomiske aktører søker å nå samme mål.

Konkurranse brukes særlig om forhold mellom produsenter (selgere, tilbydere), men det forekommer også konkurranse på kjøpersiden.

I økonomisk teori skjelner man mellom forskjellige rene konkurransetyper, hvorav særlig den fullkomne fri konkurranse har vært mye drøftet. Denne forutsetter at selgerne tilbyr like produkter og at hver selger tilbyr en meget liten del av det samlede tilbud, slik at ingen selger påvirker prisen. Da sier vi at selgeren er kvantumstilpasser.

I nyere økonomisk teori har man studert en rekke former for ufullkommen konkurranse; man skjelner her mellom oligopolistisk og monopolistisk konkurranse.

Oligopol har man i et marked med få bedrifter; ved monopolistisk konkurranse kan bedriftstallet være stort, men den enkelte bedrift har ved produktdifferensiering, beliggenhet eller lignende til en viss grad fått reservert seg en del av markedet.

Eksistensen av konkurranse er viktig for forklaring av markedsprisdannelsen, men konkurransen er i våre dager ikke begrenset til prisen. Andre konkurranseparametre har fått stadig større betydning, som reklame, produktutforming og kvalitet. Dessuten kan kampmidler som boikott bli tatt i bruk i konkurranse, særlig ved oligopol.

I mange land har lovgivningen grepet inn i konkurransen med konkurransereguleringer, i første rekke for å hindre eller kontrollere private konkurranseinnskrenkninger, men også med forbud mot utilbørlig konkurranse.

Myndighetene kan gripe inn overfor priskonkurranse gjennom urimelig lave priser og overfor andre former for mislig konkurranse.

Man har private og offentlige konkurranseinnskrenkninger. De private kan være truster eller storbedrifter som behersker markedet for sine produkter, eller karteller.

De har eksistert langt tilbake, for eksempel som sammenslutninger mellom håndverksmestre (laug), men fikk økt betydning da de mot slutten av 1800-tallet slo igjennom i den moderne industrien.

De offentlige konkurranseinnskrenkningene kan bestå i påbud om samarbeid mellom bedrifter, som felles salgsorgan og liknende, eller i fastsettelse av minstepriser med mer.

I Norge har staten gjennom lovgivning medvirket til å få i stand konkurranseinnskrenkninger både blant eksportører og produsenter, spesielt i førstehåndsomsetningen av jordbruks- og fiskeprodukter.

Den offentlige konkurransepolitikken (trustkontrollen) tar sikte på å bekjempe misbruk ved truster, karteller og lignende konkurranseregulerende ordninger.

Den første egentlige trustkontroll kom i stand i USA på slutten av 1800-tallet, der man gjennom lovforbud mot konkurranseinnskrenkninger søkte å stanse trustbevegelsen og opprettholde fri konkurranse.

Forbud mot avtaler om felles priser og forretningsvilkår, begrensning av produksjonen, boikott og eksklusivordninger, overvåkes og straffes strengt.

I Tyskland slo man inn på en annen vei. Den tidlige lovgivningen innførte ikke et ubetinget forbud mot konkurranseinnskrenkende avtaler, men søkte å hindre at de voldte skade for allmennheten.

Denne linjen ble fulgt i mange andre land, også i Norge, der man i 1926 vedtok den såkalte trustloven. Loven bygde på at konkurranseregulerende sammenslutninger med mer ikke ubetinget burde forbys, men stilles under offentlig tilsyn av Trustkontrollen.

Loven var i den første tiden ytterst omstridt, men ble etter hvert akseptert av næringslivet. Loven ble avløst av prisloven av 26. juni 1953, som ble avløst av konkurranseloven av 11. juni 1993, som igjen ble avløst av konkurranseloven av 5. mars 2004.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.