Konkomiterende strabisme er en type skjeling hvor skjelevinkelen er den samme uansett blikkretning. Dette er den hyppigste av de tre hovedformene for skjeling.
konkomiterende strabisme
Konkomiterende strabisme er en type skjeling hvor skjelevinkelen er den samme uansett blikkretning. Dette er den hyppigste av de to hovedformene for skjeling. Om lag tre prosent av alle skolebarn skjeler.
Forekomst
Om lag tre prosent av alle skolebarn skjeler. Da det normale samarbeidet mellom høyre og venstre øye først etableres rundt tre til fire måneder etter fødselen, vil ikke strabisme før denne alder tillegges betydning, med mindre øyeundersøkelse også viser tegn til annen sykdom. Synlig strabisme etter seks måneders alder bør derimot vurderes av øyelege.
Undertyper
Det er mange undertyper av konkomitterende skjeling. Den kan hos noen barn oppstå bare av og til, for eksempel når barnet er trett om kvelden (intermitterende skjeling). I noen tilfeller kan barnet skifte mellom øynene og skjele snart på det ene og snart på det andre øyet (alternerende skjeling). I andre tilfeller kan det være det samme øyet som skjeler hele tiden. Innoverskjeling (esotropi) er det hyppigste hos barn, men hos noen foreligger utoverskjeling (eksotropi). Mer sjelden kan skjelingen bestå i at det ene øyet peker høyere eller lavere enn det ikke-skjelende øyet (hypertropi/hypotropi).
Årsaker
Arv
Konkomitterende skjeling skyldes sannsynligvis i mange tilfeller arvelige forhold, ettersom rundt halvparten av skjelende barn har minst ett familiemedlem som også skjeler eller tidligere har skjelt.
Langsynthet
Man vet sikkert at langsynthet disponerer for innoverskjeling. Det skyldes sannsynligvis at langsynte øyne må akkommodere (øyelinsen må krummes mer for at bildet av det iakttatte objektet skal fokuseres på netthinnen) på alle avstander for å se skarpt. Friske øyne uten brytningsfeil er bygget slik at de ser skarpt på lang avstand, men hvis de skal fiksere et punkt på kort avstand, må de akkommodere. Samtidig må øynenes synsakser rettes innover så de møtes i det nært beliggende fiksasjonspunktet (konvergens). Den normale koblingen mellom akkomodasjon og konvergens gjør at når øynene akkommoderer, vil synsaksene automatisk rettes så mye innover at de møtes i det nære punktet individet skal iaktta. Da langsynte øyne må akkommodere uavbrutt, får de også en tendens til å konvergere. Man regner med at dette er forklaringen på mange tilfeller av innoverskjeling hos barn. Denne akkomodative esotropi er den hyppigste strabismeform og debuterer typisk rundt to til fire års alder.
Muskeltonus og øyeeplets plassering
Man vil imidlertid støte på noen innoverskjelende barn som ikke er langsynte, og i noen tilfeller vil man treffe på utoverskjeling hos langsynte barn. Hos disse barna kan skjelingen skyldes mangelfull tilpasning av muskeltonus i de ulike øyemusklene eller øyeeplenes plassering og forankring i øyehulene.
Ulik synsevne (visus) i de to øynene
Hvis skarpsynet (visus) er ulikt i de to øyne, vil det lett oppstå skjeling. Dette skjer hvis lysbrytningen i øynene er tydelig forskjellige (anisometropi), for eksempel ett langsynt og ett normalsynt øye. Da man ikke kan akkomodere ulikt i de to øynene, vil billeddannelsen i det langsynte øyet være ute av fokus, fordi dette øyet krever en større akkomodasjonsanstrengelse enn det øyet som ikke har brytningsfeil. Likeledes vil det ofte oppstå skjeling hvis synet på det ene øyet svekkes på grunn av sykdom i selve øyet, for eksempel uklar hornhinne, grå stær eller svulst i øyet. Forutsetningen for godt samarbeid mellom øynene er altså at både synsstyrken og lysbrytningen er ganske lik i de to øynene.
Behandling
Hvis skjelingen skyldes en sykdom i det ene øyet, må denne behandles. Hvis det foreligger en brytningsfeil av betydning i det ene øyet eller begge øynene, må man forskrive briller. Bruk av briller kan være nok til å rette opp skjelingen, og det er derfor svært viktig å foreta en omhyggelig brillebestemmelse hos alle barn med strabisme. Man bestemmer brillestyrken hos små barn ved hjelp av en spesiell metode som kalles skiaskopi.
Synsreduksjon som ikke skyldes sykdom eller skade må behandles ved at det gode øyet tildekkes én eller flere timer de fleste eller alle dager i uken, slik at barnet tvinges til å bruke det svaksynte øyet. Denne okklusjonsbehandlingen kan kreve en betydelig innsats av både foreldre og barn.
Hvis disse tiltakene ikke hjelper, vil man oftest foreslå operasjon. Man flytter da muskelfestet på øyeveggen til én eller flere av de ytre øyemusklene, eller man kan forkorte en muskel uten å flytte festet. Ikke helt sjelden må man operere flere ganger før resultatet blir bra. I noen tilfeller vil man trene samsynet ved spesielle øvelser eller med prismebriller, og dette kan også brukes som forbehandling til operativ korreksjon.
Prognose
Ubehandlet kan konkomitterende strabisme føre til betydelig synssvekkelse på det ene øyet. Det er sannsynligvis to forhold som er av betydning for denne synssvekkelsen. For det første må begge øynene stadig brukes for at synet skal utvikles normalt i barneårene. Hvis et barn til stadighet skjeler på ett og samme øye, vil dette øyet stort sett ikke bli brukt.
For å unngå dobbeltsyn vil barnet dessuten ubevisst undertrykke det synet som måtte være på det skjelende øyet. Man sier at barnet supprimerer bildet fra det skjelende øyet. Denne situasjonen vil føre til at øyet blir svaksynt, selv om øyet i seg selv er helt normalt utviklet (amblyopi).
Ved énsidig manifest strabisme i småbarnalder (det vil si at det alltid er det samme øyet som står i skjelestilling) er faren for amblyopiutvikling i det skjelende øyet meget stor. Hvis barnet derimot snart skjeler med det ene øyet og snart med det andre (alternerende strabisme), unngås oftest amblyopi av betydning.
Dyreforsøk tyder på at årsaken til amblyopi er lokalisert til synssentrene (visuell cortex) i hjernen. Hvis man på forsøksdyr dekker til det ene øyet like etter fødselen, vil man kunne påvise forandringer i de hjernecellene som skal motta synsimpulsene fra det tildekkede øyet. I dyreforsøk kan disse forandringene gå tilbake hvis de ikke har vart for lenge, og hvis ikke dyret er blitt for gammelt.
Dette stemmer godt med det man kjenner til ved amblyopi hos barn. Hvis barnet er yngre enn fem-seks år, er det godt håp om å skaffe synet tilbake ved å trene øyet. Man må tvinge barnet til å bruke det skjelende øyet ved å dekke til det friske øyet.
Jo lenger amblyopien har vart, og jo eldre barnet er, desto vanskeligere er det å bedre skarpsynet. Det er derfor svært viktig å diagnostisere skjeling hos småbarn. Ved en stor skjelevinkel er dette lett, men kan være vanskelig hvis skjelevinkelen er liten. Faren for utvikling av amblyopi er like stor enten skjelevinkelen er liten eller stor. Ved mistanke om skjeling bør man derfor alltid oppsøke øyelege.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.