Konfirmasjon i Skjåk kirke, Oppland.

av Hallgeir Elstad. Gjengitt med tillatelse

Ordet konfirmasjon kommer fra latin confirmatio, som betyr «bekreftelse», «stadfestelse» eller «styrkelse». Som kirkelig handling er konfirmasjonen en følge av dåpen. Når handlingen finner sted og innholdet i den, varierer imidlertid mellom de ulike kirkesamfunn.

I Den romersk-katolske kirke er konfirmasjonen (ferming) et av de sju sakramenter, og bare biskopen kan foreta den. I ortodokse kirker forretter presten konfirmasjon i forbindelse med dåpshandlingen. Luther forkastet konfirmasjonen som sakrament, men en evangelisk konfirmasjonshandling ble mange steder vanlig. Den kom til å bestå av katekismeforhør og håndspåleggelse.

I Danmark-Norge ble konfirmasjonen innført som «en almindelig Regel og skyldig Pligt» for alle i 1736, og konfirmasjon var tvungen frem til 1912. Formålet med konfirmasjonen var å sikre offentlig kontroll av de unges kunnskap og en offentlig bekreftelse av dåpspakten. Forordningen forutsatte en todelt konfirmasjonsundervisning: Først skulle det gis undervisning i offentlig skole, men der det ikke fantes skole, fikk klokkeren eller en annen ansvaret for undervisningen. Minst tre måneder før selve konfirmasjonen overtok sognepresten, og holdt undervisning to ganger i uka. Konfirmasjonsforberedelsen ble avsluttet konfirmasjonsdagen med overhøring i kirken. Selve konfirmasjonen fant sted som en liturgisk handling ved alteret i kirken, hvor konfirmantene med håndslag gav løfte om å fastholde sin dåpspakt.

Det ble også utarbeidet en egen lærebok til bruk i konfirmasjonsundervisningen. Boken, Sandhed til Gudfrygtighed, forelå i 1737 og var skrevet av hoffprest i København og senere biskop i Bergen, Erik Pontoppidan. Den var en forklaring til Luthers lille katekisme og bestod av til sammen 759 spørsmål og svar.

Konfirmasjonen innebar en viktig statusendring. Den markerte overgangen fra barn til voksen, og dermed inntrådte endringer i klesdrakt, livsstil og arbeidsmuligheter. Det var også en betingelse for å inngå ekteskap at man var konfirmert.

I Den norske kirke er det bare de døpte som kan konfirmeres. I underkant av 40 000 unge ble konfirmert i Den norske kirke i 2017. Dette utgjør 60 prosent av alle 15-åringer bosatt i Norge. Konfirmasjonsprosenten er synkende. Prosentandelen i 2005 var 66 prosent, i 1990 81 prosent og i 1960 93 prosent.

Presten eller kateketen leder konfirmasjonsundervisning som omfatter klasseundervisning, gruppesamlinger, leirer og gudstjenester. Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten sees mer som objekt enn subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten, og det blir bedt for hver enkelt konfirmant.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. april 2009 skrev Odd Arve Manum

I perioden 1736 - 1912 var altså konfirmasjonen tvungen. Forekom det allikevel at noen ikke ble konfirmert/konfirmerte seg? Ble disse i så fall pålagt noen restriksjoner, mistet de rettigheter eller muligheter?

16. oktober 2015 svarte Gunn Hild Lem

Hva som er den enkeltes motivasjon for å konfirmere seg vil variere.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.