En handling som de døpte får del i i de fleste kirker. I den romersk-katolske kirke er konfirmasjonen (ferming) et av de sju sakramenter; bare biskopen kan foreta den. I ortodokse kirker forretter presten konfirmasjon i forbindelse med dåpshandlingen. Luther forkastet konfirmasjonen som sakrament, men en evangelisk konfirmasjonshandling ble mange steder vanlig. Den kom til å bestå av katekismeforhør og håndspåleggelse. I Norge ble konfirmasjonen innført i 1736, og konfirmasjon var tvungen frem til 1912.

I Den norske kirke er det bare de døpte som kan konfirmeres. I 1990-årene var det gjennomsnittlig ca. 40 000 konfirmanter årlig i Den norske kirke. Konfirmasjonsprosenten er likevel synkende; i 2004 ble 67,7 % av alle 14-åringer bosatt i Norge konfirmert, mens prosentandelen i 1990 var 81 % og i 1960 93 %.

Presten eller kateketen leder konfirmasjonsundervisning som omfatter klasseundervisning, gruppesamlinger, leirer og gudstjenester. Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten sees mer som objekt enn subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten, og det blir bedt for hver enkelt konfirmant.

Se også Humanistisk konfirmasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. april 2009 skrev Odd Arve Manum

I perioden 1736 - 1912 var altså konfirmasjonen tvungen. Forekom det allikevel at noen ikke ble konfirmert/konfirmerte seg? Ble disse i så fall pålagt noen restriksjoner, mistet de rettigheter eller muligheter?

16. oktober 2015 svarte Gunn Hild Lem

Hva som er den enkeltes motivasjon for å konfirmere seg vil variere.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.