Konfirmasjon
Forbønnshandling under konfirmasjon i Den norske kirke
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Borgerlig konfirmasjon
Den første borgerlige konfirmasjonen fant sted i Universitetes aula i 1951. Arrangør var Foreningen for Borgerlig konfirmasjon, og det var 34 konfirmanter.
Av /NTB.
Konfirmasjonskake

Mange markerer konfirmasjonen med familieselskap og konfirmasjonskake.

Konfirmasjonskake
Av .

Konfirmasjon er et ritual som markerer overgangen fra barndom til voksenliv. Det er opprinnelig et kristent ritual. Både konfirmasjonsalderen og hva ritualet går ut på, varierer mellom de ulike kirkesamfunnene. I Norge finnes også flere ikke-kristne konfirmasjonsritualer, blant annet humanistisk konfirmasjon og holistisk konfirmasjon.

Faktaboks

Uttale
konfirmasjˈon
Etymologi
Ordet konfirmasjon kommer fra latin confirmatio, som betyr «bekreftelse», «stadfestelse» eller «styrkelse».

Opprinnelig var konfirmasjonen en bekreftelse av dåpen der konfirmanten avga et løfte eller en bekjennelse om å fortsette å være kristen. I dag avlegges det ikke lenger noe løfte. Konfirmasjonen regnes heller som en forbønn for konfirmanten der presten ber om at konfirmanten vil bli bevart i den kristne troen.

Rundt 34 500 unge ble konfirmert i Den norske kirke i 2019. Dette utgjør rundt 55 prosent av alle 15-åringer bosatt i Norge. Antall konfirmanter i Den norske kirke er synkende. Prosentandelen i 2005 var 66 prosent, i 1990 81 prosent og i 1960 93 prosent.

Det største ikke-religiøse konfirmasjonsritualet i Norge er den humanistiske konfirmasjonen som arrangeres av Human-Etisk Forbund. Inntil 2005 het den borgerlig konfirmasjon. I 2018 ble cirka 11 500 ungdommer konfirmert humanistisk, altså noe under 19 prosent av alle norske 15-åringer. Meditasjonsorganisasjonen Acem innførte i 1994 et «overgangsstudium» som alternativ til konfirmasjon. Flere nyåndelige trossamfunn har også etablert et konfirmasjonstilbud, blant annet Holistisk Forbund og Norsk Spiritualistisk Trossamfunn.

Konfirmasjon i Den norske kirke

I Den norske kirke er det bare de døpte som kan konfirmeres. Presten eller kateketen leder konfirmasjonsundervisning som omfatter klasseundervisning, gruppesamlinger, leirer og gudstjenester. Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. I Den norske kirke understrekes det at det er Gud som bekrefter sine løfter. Det blir derfor bare bedt for hver enkelt konfirmant.

Historikk

Konfirmasjon i Alvdal kirke i 1955

Martin Luther (1483–1546) forkastet konfirmasjonen som sakrament, men en evangelisk konfirmasjonshandling ble mange steder vanlig. Den kom til å bestå av katekismeforhør og håndspåleggelse. I Danmark-Norge ble konfirmasjonen innført som «en almindelig Regel og skyldig Pligt» for alle i 1736, og konfirmasjon var tvungen frem til 1912. Det ble også utarbeidet en egen lærebok til bruk i konfirmasjonsundervisningen. Boken Sandhed til Gudfrygtighed forelå i 1737 og var skrevet av hoffprest i København og senere biskop i Bergen, Erik Pontoppidan. Den var en forklaring til Luthers lille katekisme og bestod av til sammen 759 spørsmål og svar.

Formålet med konfirmasjonen var å sikre offentlig kontroll av de unges kunnskap og en offentlig bekreftelse av dåpspakten. Forordningen forutsatte en todelt konfirmasjonsundervisning: Først skulle det gis undervisning i offentlig skole, men der det ikke fantes skole, fikk klokkeren eller en annen ansvaret for undervisningen. Minst tre måneder før selve konfirmasjonen overtok sognepresten og holdt undervisning to ganger i uka. Konfirmasjonsforberedelsen ble avsluttet konfirmasjonsdagen med overhøring i kirken. Selve konfirmasjonen fant sted som en liturgisk handling ved alteret i kirken, hvor konfirmantene med håndslag gav løfte om å fastholde sin dåpspakt.

Konfirmasjonen innebar en viktig statusendring. Den markerte overgangen fra barn til voksen, og dermed inntrådte endringer i klesdrakt, livsstil og arbeidsmuligheter. Det var også en betingelse for å inngå ekteskap at man var konfirmert.

I andre kirkesamfunn

Konfirmasjon i en katolsk kirke
I den katolske kirke regnes konfirmasjonen som et sakrament. Den norske betegnelsen for katolsk konfirmasjon er ferming. Norske katolikker konfirmeres vanligvis i 15-årsalderen, mens det i andre land er vanligere å konfirmeres i 10–12-årsalderen.
Av /DPA/NTB Scanpix.

I Den katolske kirke er konfirmasjonen (ferming) et av de sju sakramentene, og bare biskopen kan foreta den. I ortodokse kirker forretter presten konfirmasjon i forbindelse med dåpshandlingen. I Norge finnes det en rekke frikirker som også tilbyr konfirmasjon og andre overgangsritualer. Den evangelisk-lutherske Frikirken er den største av disse. Mange frittstående metodist-, baptist-, og pinsemenigheter arrangerer også konfirmasjon for sine medlemmer.

Humanistisk konfirmasjon i Human-Etisk Forbund

Humanistisk konfirmasjon

Humanistisk (borgerlig) konfirmasjon i Oslo rådhus i mai 2003

Av /NTB Scanpix.

Den første humanistiske konfirmasjonen ble holdt i Oslo i 1951. I dag tilbys humanistisk konfirmasjon en rekke steder i landet.

Konfirmasjonsundervisningen består i et kurs i etikk, livssynsspørsmål og samfunnsspørsmål med sikte på å vekke forståelse for etiske verdier på humanistisk grunnlag, med særlig vekt på menneskerettigheter. Kurset avsluttes med en høytidelig seremoni der familie og venner er gjester.

Navn og utvikling

Etter flere års arbeid for å etablere en ikke-religiøs overgangsseremoni, ble «Foreningen for Borgerlig Konfirmasjon» dannet i 1950. Foreningen skulle bli en forløper for Human-Etisk Forbund (stiftet 1956), og arrangementet ble overtatt av Human-Etisk Forbund fra 1957.

Betegnelsen var hentet fra Danmark, der «borgerlig konfirmation» ble tilbudt allerede fra 1915. Men navnet møtte motstand, da konfirmasjon tradisjonelt betydde bekreftelse av dåpen, og borgerlig ble assosiert med det politiske høyre. Human-Etisk Forbund brukte imidlertid det latinske confirmare i betydningen «styrke, støtte, gjøre fast» og borgerlig i betydningen «sivil». Navnet ble i 2005 endret til humanistisk konfirmasjon, i tråd med navnene på Human-Etisk Forbunds øvrige seremonier.

Den første konfirmasjonsseremonien fant sted i Universitetets aula 6. mai 1951. Den markerte avslutningen på «Kurs i godt medborgerskap», som ble fulgt av 34 ungdommer. Seinere ble Oslo rådhus ramme for markeringen, og fra slutten av 1960-tallet ble borgerlig konfirmasjon etablert i flere større byer. Årlig antall konfirmanter økte svakt fram til cirka 1000 i 1982, da tilbudet ble etablert i Finnmark og dermed dekket alle fylker. I løpet av de neste 20 årene ble tallet tidoblet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (7)

skrev Odd Arve Manum

I perioden 1736 - 1912 var altså konfirmasjonen tvungen. Forekom det allikevel at noen ikke ble konfirmert/konfirmerte seg? Ble disse i så fall pålagt noen restriksjoner, mistet de rettigheter eller muligheter?

skrev Helena Hansen

Hvorfor konfirmerer man seg

svarte Gunn Hild Lem

Hva som er den enkeltes motivasjon for å konfirmere seg vil variere.

skrev Yulia Shakirova

Under bildet med forbønn står det at konfirmasjon er et av sakramentne i luthersk kristendom . Konfirmasjon er ikke et sakrament i luthersk kristendom. Det er bare to sakramenter i luthersk kristendom - dåp og nattverd.

svarte Mari Paus

Hei! Takk for kommentaren, feilen er nå rettet. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

skrev Jan Otto Reberg

Artikkelen starter slik:

"Konfirmasjon er et ritual som markerer overgangen fra barndom til voksenliv. Det er opprinnelig et kristent ritual."

Ulempen med den påstanden er at det er løgn. Konfirmasjon var et rituale for romerske soldater lenge før noen kristne innførte en lignende tradisjon. Og selvsagt har andre kulturer også hatt slike ritualer.

svarte Margrethe Løøv

Hei! Det er riktig at det finnes liknende overgangsritualer i mange kulturer - både i dag og i historien. Denne artikkelen handler om konfirmasjon i en mer spesifikk betydning, som har sitt utgangspunkt i kristendommen.
Vennlig hilsen Margrethe

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg