En handling som de døpte får del i i de fleste kirker. I den romersk-katolske kirke er konfirmasjonen (ferming) et av de sju sakramenter; bare biskopen kan foreta den. I ortodokse kirker forretter presten konfirmasjon i forbindelse med dåpshandlingen. Luther forkastet konfirmasjonen som sakrament, men en evangelisk konfirmasjonshandling ble mange steder vanlig. Den kom til å bestå av katekismeforhør og håndspåleggelse. I Norge ble konfirmasjonen innført i 1736, og konfirmasjon var tvungen frem til 1912.

I Den norske kirke er det bare de døpte som kan konfirmeres. I 1990-årene var det gjennomsnittlig ca. 40 000 konfirmanter årlig i Den norske kirke. Konfirmasjonsprosenten er likevel synkende; i 2004 ble 67,7 % av alle 14-åringer bosatt i Norge konfirmert, mens prosentandelen i 1990 var 81 % og i 1960 93 %.

Presten eller kateketen leder konfirmasjonsundervisning som omfatter klasseundervisning, gruppesamlinger, leirer og gudstjenester. Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten sees mer som objekt enn subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten, og det blir bedt for hver enkelt konfirmant.

Se også Humanistisk konfirmasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. april 2009 skrev Odd Arve Manum

I perioden 1736 - 1912 var altså konfirmasjonen tvungen. Forekom det allikevel at noen ikke ble konfirmert/konfirmerte seg? Ble disse i så fall pålagt noen restriksjoner, mistet de rettigheter eller muligheter?

16. oktober 2015 svarte Gunn Hild Lem

Hva som er den enkeltes motivasjon for å konfirmere seg vil variere.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.