komplementaritetsprinsippet

Komplementaritetsprinsippet er i fysikken et prinsipp som går ut på at en rekke parvise størrelser på atomært nivå ikke kan måles eksperimentelt samtidig, slik som posisjon og impuls til en partikkel.

Faktaboks

Uttale
komplementaritˈetsprinsippet

En konsekvens av prinsippet er at en komplett beskrivelse av fysiske fenomener på atomært nivå krever en redegjørelse for både partikkel- og bølge-egenskapene til materie.

Beskrivelse

Prinsippet ble opprinnelig formulert av Niels Bohr i 1928 og går ut på at fysiske objekter, slik som elementærpartikler, har parvis komplementære egenskaper som ikke lar seg bestemme samtidig. Det betyr at de opplysninger man får ved å undersøke den ene av disse egenskapene, utfyller eller kompletterer det man får vite ved å undersøke den andre egenskapen. Begge egenskapene kan altså ikke undersøkes fullt ut samtidig. Nøyaktig informasjon om den ene egenskapen må alltid gis på bekostning av informasjoner om den komplementære egenskapen.

Et eksempel på komplementaritetsprinsippet er den bølge- og partikkelnaturen som all materie har. Man kan ikke observere bølge- og partikkelegenskaper samtidig, men individuelle målinger av de to gir sammen et komplett fysisk bilde av egenskapene til materie.

Et annet vanlig eksempel er impuls og posisjon til et atomisk system, som begge ikke kan bestemmes nøyaktig på samme tid.

Kvantefysikken har et kvantitativt uttrykk for komplementaritetsprinsippet i Heisenbergs usikkerhetsrelasjon, men Bohr antok også at det samme prinsippet kunne ha gyldighet utenfor fysikkens område.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg