I plantefysiologi skilles det mellom lyskompensasjonspunkt og karbondioksid(CO2)-kompensasjonspunkt.

Ved fotosyntesen tar plantene opp CO2 fra luften, og opptaket er innen visse grenser avhengig av lysintensiteten. Når den avtar, vil planten gradvis ta opp mindre CO2. Ved en viss lysintensitet, lys-kompensasjonspunktet, vil den opptatte mengde være lik den CO2-mengde som samtidig avgis fra planten ved respirasjonen. Dette punkt varierer sterkt fra art til art. Hos skyggeplanter ligger det vesentlig lavere enn hos lysplanter. Over kompensasjonspunktet har plantene en positiv stoffbalanse (stoffproduksjon), mens de under dette punktet har en negativ stoffbalanse (stofftap).

Når CO2-innholdet i luften avtar, vil opptaket av denne gassen i planten ved fotosyntese avta inntil det er like stort som den mengde CO2 som avgis ved plantens respirasjon. De fleste planter, C3-planter, kan pga. denne (vanlig respirasjon + fotorespirasjon) ikke utnytte all CO2 i luften omkring. Det blir en rest på ca. 40–50 ppm (0,004–0,005 %) CO2, karbondioksidkompensasjonspunktet (normal CO2-konsentrasjon i luft er ca. 340 ppm). Mange tropiske og subtropiske planter, f.eks. mais og sukkerrør, C4-planter, mangler helt eller nesten helt fotorespirasjon, slik at de kan utnytte en langt større del av luftens karbondioksid. De har et kompensasjonspunkt på ca. 0–5 ppm CO2.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.