Kompensasjonspunkt angir balanse, for eksempel mellom opptak og utsondring, og dette forekommer i ulike varianter. I plantefysiologi skilles det mellom lyskompensasjonspunkt og karbondioksid(CO2)-kompensasjonspunkt.
Lysintensiteten har innen visse grenser betydning for CO2-opptaket i fotosyntesen. Når lyset avtar, vil planten gradvis ta opp mindre CO2. Lyskompensasjonspunktet er den lysintensiteten der CO2-mengden som tas opp er like stor som den CO2-mengden som samtidig avgis fra planten ved respirasjon (summen av celleånding og fotorespirasjon).
Lyskompensasjonspunktet varierer sterkt fra art til art. Hos skyggeplanter ligger det vesentlig lavere enn hos lysplanter, dette betyr at skyggeplanter trenger mindre lys for å oppta mer CO2 enn de avgir. Over kompensasjonspunktet har plantene en positiv stoffbalanse (stoffproduksjon), mens de under dette punktet har en negativ stoffbalanse (stofftap).
Når CO2-innholdet i luften avtar, vil opptaket av denne gassen i planten ved fotosyntese avta inntil det er like stort som den mengden CO2 som avgis ved plantens respirasjon (summen av celleånding og fotorespirasjon).
De fleste planter, C3-planter, kan derfor ikke utnytte all CO2 i lufta. Det blir en rest på ca. 40–50 ppm CO2, som kalles karbondioksidkompensasjonspunktet. Normal CO2-konsentrasjon i luft er ca. 340 ppm.
Mange tropiske og subtropiske planter, for eksempel mais og sukkerrør, C4-planter, mangler helt eller nesten helt fotorespirasjon, slik at de kan utnytte en langt større del av luftens karbondioksid. De har et kompensasjonspunkt på ca. 0–5 ppm CO2.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.