kommunikativ musikalitet

Kommunikativ musikalitet er et begrep som brukes om vår medfødte menneskelige evne til å dele emosjonell mening med andre gjennom musikalske virkemidler slik som stemme, puls, rytme, gester og bevegelse.

Et nøkkelspørsmål i forbindelse med kommunikativ musikalitet er hvorfor og hvordan vi mennesker er musikalske. Svarene kommer fra mange ulike forskningshold, fra evolusjonsteori, arkeologi, biologi, semiotikk, matematikk og nevrologi. Felles for dem alle er at de ser på musikalitet som en psykobiologisk evne som ligger til grunn for all menneskelig kommunikasjon. Dette betyr blant annet at de mener at verbalspråket vårt bygger på musikk, og at de første kommunikasjonsmåtene var vokaliseringer og rytmiske bevegelser som i dag ville ha gått under betegnelsen musikk.

Spedbarnsrettet tale

En sentral teori innen kommunikativ musikalitet er at opprinnelsen til det vi i dag kjenner som musikk, opprinnelig kommer fra omsorgspersoners behov for å kommunisere tilknytning og kjærlighet til det nyfødte spedbarnet. Gjennom den gjensidige synkroniseringen av vokale, visuelle og kinetiske uttrykk (også kalt spedbarnsrettet tale) blir båndene mellom omsorgsperson og spedbarn så sterke at man øker sjansen for spedbarnets overlevelse gjennom tett og forpliktende omsorg.

Fra dette ståstedet blir altså musikalitet ansett som en medfødt egenskap hos alle mennesker – en egenskap vi trenger for å kunne kommunisere med hverandre. Det vi kommuniserer har et utelukkende emosjonelt innhold, slik som for eksempel tilknytning, tilhørighet og hengivenhet. Slik formes våre vennskap og relasjoner.

Begrepet «kommunikativ musikalitet» ble opprinnelig formulert av forskerne Stephen Malloch og Colwyn Trevarthen.

Les mer i Store Norske Leksikon

Litteratur

  • Malloch & Trevarthen (red.): Communicative Musicality, Oxford University Press, 2009.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg