Fenomen som inntrer når en væske oppvarmes så høyt at det utvikles damp i dens indre. Dampen stiger opp som bobler som setter væsken i bevegelse. Skal boblene kunne dannes, må damptrykket være så stort som trykket fra væsken og luften over dem til sammen. Det blir det først ved kokepunktet. Er det luft løst i vann, lettes bobledannelsen, men luften går ut med boblene.

Helt luftfrie væsker må oppvarmes til høyere temperatur, og de koker støtvis, fordi dampboblene i det øyeblikk de oppstår, er meget små og har en sterkt krummet overflate. Overflatespenningen på grensen mellom damp og væske søker da å trekke boblen sammen, og trykket inne i den kan bli flere atmosfærer. Men er boblen først dannet og utvider seg, synker dette trykket raskt, og boblen vokser videre eksplosjonsaktig (støtkoking). Dette kan hindres om man bringer inn sand eller kokestein i kokekaret. I dette materialet er det mikroskopiske groper som letter bobledannelsen.

Er væskesøylen meget høy og oppvarmingen skjer nedenfra, vil kokingen først inntre ved en betydelig overtemperatur pga. vanntrykket. Når kokingen da inntrer, vil dampboblene på veien opp gjennom væsken utvide seg og fortrenge en del væske, så trykket i bunnen synker og kokingen blir enda sterkere. Som følge av denne prosessen kan hele væskemengden slenges ut av røret som en geysir. Kokepunktvariasjonen med trykket blir anvendt til høydemåling.

Løser man et stoff i en væske, stiger kokepunktet, kokepunktsforhøyelse. Mettet løsning av koksalt i vann koker ved 108,4 °C. En blanding av to væsker har i alminnelighet et kokepunkt som ligger mellom de enkelte væskenes kokepunkt, men det kan også ligge lavere ved mer flyktige væsker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.