Koie av . CC BY NC 3.0

koie

Ei tømmerkoie (ovnskoie), antagelig i nærheten av Moelv, Hedemark. Foto fra ca. 1915–1925.
Av /Digitalt Museum.
Interiør fra ljørkoie.
Interiør koie
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY NC 3.0

Koie, husvære som var oppsatt for å gi nattely til skogsarbeidere i driftssesongen, som varte fra høst til vår. Det var vanlig å kategorisere koiene etter byggematerialene som var brukt og etter måtene de ble oppvarmet på.

Faktaboks

Etymologi
av middelnedertysk koje 'avlukke; trangt rom'
Også kjent som

hus med koiefunksjoner har også vært omtalt som «buer», «skogstuer» (nordafjells), «kjøyter» (Telemark) og «eisekuler» (Valdres)

Lenge var det slik at koiene ble bygd av skogsarbeiderne sjøl, før de startet hogstene om høsten. Koiebygginga var ikke betalt arbeid, skogsarbeidernes tømmermannsferdigheter var sjelden avanserte og trevirket skogeieren tillot dem å bruke var sjelden det som hadde høyest kvalitet og salgsverdi. Følgelig var boforholdene for skogsarbeiderne lenge svært primitive.

Typer

Jordkoier

Jordkoier ble reist mot et skjelett av rajer (tynne trestammer) – enten i kjegleform eller i naustform. Utenpå denne trekonstruksjonen la skogsarbeiderne bar, granbark eller never som fuktsperre og torvjord som utvendig isolasjon. Jordkoiene hadde ofte en liten peis i veggen og enkle sitte- og sovebrisker langs veggene. En trelem fungerte som dør. Slike husvære var vanlig både i Telemark og Sør-Trøndelag. I andre distrikter ble de fleste koiene laftet, med liggende tømmerstokker som var hogd sammen i krysningspunktene i de fire hjørnene.

Jordkoie fra Tufsingdalen i Tolga.
Jordkoie
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY NC 3.0

Ljørbuer

De enkleste tømmerkoiene var ljørbuer, med inngang i en av gavlveggene, sitte- og liggebrisker langs de tre andre ytterveggene og en eldpall – en liten murt plattform midt i rommet. Her hadde skogsarbeiderne åpen ild, som gav lys og strålevarme, mens røyken steg opp mot ljoren, et hull i taket. Mye av varmen forsvant også opp gjennom denne takåpningen, og når det blåste kunne mye av røyken bli presset ned i koierommet. Det siste problemet kunne man unngå ved å mure peis i koia.

Ljørkoie fra Varådammen i Trysil.
Ljørkoie
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY NC 3.0

Peiskoie og ovnskoie

Peiskoiene kunne, i motsetning til ljørkoiene har vinduer, men også pipeløpet over peisen slapp ut mye varme. Mer stabilt inneklima fikk skogsarbeiderne da de på 1900-tallet fikk mulighet for å plassere en liten jernovn sentralt i koia, der eldpallen hadde stått i ljørkoiene.

Med tettere ovnskoier ble det imidlertid et inneklima med dårligere luftkvalitet i de små trange koierommene, der skogsarbeiderne lagde mat, tørket klær, sko og seletøy.

Stallkoier

I Namdalsregionen i Nord-Trøndelag ble det bygd en del toetasjes stallkoier, med rom for hestene i underetasjen og mannskapsrom over. Også her ble inneklimaet problematisk, for både lukt og fuktighet fra arbeidshestene sivet opp i mannskapsrommet. Dette problemet var ikke like påtrengende der man bygde lange, enetasjes skogshusvær med stall i den ene enden og mannskapsrom i den andre. Denne løsningen ble etter hvert vanlig i mange distrikter.

Toetasjes skogstue fra Namsskogan
Toetasjes skogstue
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY NC 3.0

Offentlig regulering av skogskoiebygging

Det var åpenbart for mange at både folk og hester led vondt under skogsdriftene. I 1915 kom det en lov som gav kommunestyrene anledning til pålegge skogeierne å at tømmerkoier som ble brukt som innkvarteringssteder under kommersiell skogsdrift skulle «være forsynet med sovebrisk, kokeovn og forbindingssaker til nødhjælp».

Like etter andre verdenskrig kom det nye lover som fastsatte minstestandarder for husvære og staller, og det ble organisert «koietilsyn» som kontrollerte at retningslinjene ble respektert. Det kom også arkitekttegnede typetegninger som illustrerte hvordan gode skogshusvære kunne bygges og innredes.

Fra skogkoier til kvilebrakker

Den omfattende bygginga av skogsbilveger fra midten av 1900-tallet av førte til at stadig flere skogsarbeidere fikk anledning til å reise hjem for å slappe av etter endt arbeidsdag. Bruken av skogshusværene avtok derfor raskt i perioden 1950-1970.

I stedet kom det små, flyttbare kvilebrakker på hjul, der skogsarbeiderne kunne sitte noenlunde varmt i matpausene sine.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fossum, Tore (1979): «Streiftog i skogbrukshistorien», i Matheson, Wilhelm (red.): Norsk Skogbruksmuseum 25 år 1954-1979, side 184-199
  • Halberg, Paul Tage (1993): Den stolte sliter – Skog- og landarbeiderne 1900 til 1990, side 222-235
  • Stoltenberg, Einar (1953): «I barhytte og koie i gamal tid», i Norsk Folkemuseums årbok, sjuende årgang, side 75-110

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg