koie

Jordkoier ble reist mot et skjelett av rajer (tynne trestammer) – enten i kjegleform eller i naustform. Utenpå denne trekonstruksjonen la skogsarbeiderne bar, granbark eller never som fuktsperre, og torvjord som utvendig isolasjon. Jordkoiene hadde ofte en liten peis i veggen og enkle sitte- og sovebrisker langs veggene. En trelem fungerte som dør. Slike husvære var vanlig både i Telemark og Sør-Trøndelag. I andre distrikter ble de fleste koiene laftet, med liggende tømmerstokker som var hogd sammen i krysningspunktene i de fire hjørnene.

De enkleste tømmerkoiene var ljørbuer, med inngang i en av gavlveggene, sitte- og liggebrisker langs de tre andre ytterveggene og en eldpall – en liten murt plattform midt i rommet. Her hadde skogsarbeiderne åpen ild, som gav lys og strålevarme, mens røyken steg opp mot ljoren, et hull i taket. Mye av varmen forsvant også opp gjennom denne takåpningen, og når det blåste kunne mye av røyken bli presset ned i koierommet. Det siste problemet kunne man unngå ved å mure peis i koia.

Peiskoiene kunne, i motsetning til ljørkoiene ha vinduer, men også pipeløpet over peisen slapp ut mye varme. Mer stabilt inneklima fikk skogsarbeiderne da de på 1900-tallet fikk mulighet for å plassere en liten jernovn sentralt i koia, der eldpallen hadde stått i ljørkoiene.

Med tettere ovnskoier ble det imidlertid et inneklima med dårligere luftkvalitet i de små trange koierommene, der skogsarbeiderne lagde mat, tørket klær, sko og seletøy.

I Namdalsregionen i Nord-Trøndelag ble det bygd en del toetasjes stallkoier, med rom for hestene i underetasjen og mannskapsrom over. Også her ble inneklimaet problematisk, for både lukt og fuktighet fra arbeidshestene sivet opp i mannskapsrommet. Dette problemet var ikke like påtrengende der man bygde lange, enetasjes skogshusvær med stall i den ene enden og mannskapsrom i den andre. Denne løsningen ble etter hvert vanlig i mange distrikter.