Koboltlegeringer, fellesbetegnelse for legeringer og til dels også intermetalliske faser der kobolt er en hovedbestanddel. Kobolt er et viktig legeringsmetall for fremstilling av spesielt harde, temperaturbestandige legeringer og av verdifulle magnetiske legeringer. Utviklingen av koboltlegeringer begynte 1907, da amerikaneren E. Haynes oppdaget at kobolt-kromlegeringer er meget harde og beholder sin hardhet selv ved rødglød.

Haynes' oppdagelse la grunnlaget for utviklingen av stellitt-legeringer, som foruten kobolt (20–65 %, dvs.vektprosent) og krom (20–30 %) inneholder en rekke andre metaller som wolfram (5–20 %), molybden, nikkel m.fl. Legeringene har et relativt høyt karboninnhold (1,5–3 %), men inneholder (mindre enn 2 %) jern.

Stellitt-legeringene utmerker seg ved høy varmefasthet, stor motstandsdyktighet mot slitasje, oksidasjon og korrosjon. De har særlig fått anvendelse i verktøy som skal brukes til skjæring, boring, fresing o.l. med så store hastigheter at varmeutviklingen fører til sterk temperaturstigning, og er bedre egnet for slike formål enn wolframstål.

En lignende legering er vitallium (ca. 67 % kobolt, 28–30 % krom, 3–5 % molybden el. wolfram), som brukes for dentale og kirurgiske formål da den ikke angripes av legemsvæskene. Stellittenes betydning som verktøymetall er gått tilbake til fordel for sintrede hardmetaller, de såkalte widialegeringer.

Den første av disse kom på markedet i 1923 og inneholdt 94 % wolframkarbid og 6 % kobolt som bindemiddel. De nåværende widialegeringer består av karbider, nitrider, borider og silisider av høytsmeltende metaller som wolfram, tantal, molybden, titan og vanadium med koboltpulver som bindemiddel.

Også som legeringsmetall for stål spiller kobolt en viktig rolle. I mengder på 3–20 % blir kobolt satt til wolframstål for å øke dets skjæreevne ved høye temperaturer. Særlig stor motstandsdyktighet mot høye temperaturer har kromnikkelstål tilsatt 20–35 % kobolt. Slike legeringer brukes i gassturbiner, jetmotorer, i romfartsteknikken m.m.

Etter den annen verdenskrig har kobolt fått stadig større betydning for fremstilling av legeringer med særlig verdifulle magnetiske egenskaper.

Som tilsetning til stål blir kobolt brukt både for å lage såkalt magnetisk myke legeringer med størst mulig permeabilitet, og legeringer med permanente magnetiske egenskaper. De første inneholder opptil ca. 50 % kobolt og 50 % jern eller også ca. 25 % kobolt, 45 % nikkel, 20–30 % jern, samt mindre mengder av andre metaller som krom, molybden, vanadium o.a. Den store permeabiliteten gjør at legeringene blir sterkt magnetiske selv i meget svake magnetfelter. Ved utsjaltning av magnetfeltet blir de igjen fullstendig umagnetiske. Slike magneter er praktisk viktige, f.eks. i polskoene for elektromagneter, i tynne skiver for telefonmembraner og for andre telekommunikasjonsformål.

Blant de koboltholdige permanentmagnetene inntar alnico-legeringene en fremtredende plass. De ble utviklet i 1935 og inneholder 6–12 % aluminium, 14–30 % nikkel og 5–35 % kobolt, evt. også kobber og titan. Resten er jern. Legeringer med 30–62 % kobolt, 6–16 % vanadium og resten jern blir brukt til å lage meget små magneter som bare veier brøkdeler av et gram, f.eks. i form av meget tynne tråder, i regnemaskiner, platespillere o.l.

I de senere år er en rekke lantanoid-metall-koboltlegeringer blitt utviklet. For visse formål som permanentmagneter har de bedre egenskaper enn de konvensjonelle alnico-legeringene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.