knølhval

På den sørlige halvkulen spiser knølhvalen nesten bare krill. Også i Nord-Atlanteren er krill knølhvalens viktigste byttedyr, særlig på våren og forsommeren. Videre utover i beitesesongen spiser den også en god del fisk, særlig lodde og sild, men antakelig også noe makrell og tobis.

Knølhvalene beiter ved å fylle munnen med vann og åte, for så å presse vannet ut gjennom bardene som fungerer som en sil. Før de tar en slik munnfull pleier knølhvalene gjerne å konsentrere byttedyrene ved hjelp av en helt unik og artsspesifikk teknikk: De går i ring rundt åtestimen, gjerne flere hvaler sammen, samtidig som de slipper ut luft gjennom blåsehullet. Denne «boblegardinen» blir etter hvert trangere og trangere, og til slutt går hvalene rett gjennom stimen og tar seg en munnfull. Det meste av beitingen skjer ved overflaten, og må derfor tilpasses eventuelle døgnvandringer hos byttedyrene. Det kan også hende at sultne knølhvaler dykker ned til byttedyr på dypere vann og jager dem opp i vannsøyla før de tar seg en munnfull.

Beiteaktiviteten varierer også med årstida. Som de andre bardehvalartene må knølhvalen i sommerhalvåret ikke bare spise for å dekke det daglige energiforbruket, men også for å bygge opp et solid spekklag som den kan tære på i vinterhalvåret. Om vinteren spiser knølhvalene mye mindre.

Knølhvalen kan bli opptil 70 år gammel, og blir kjønnsmoden mellom fem og syv års alder. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis en enkelt unge hvert annet eller hvert tredje år. Paringen skjer på vinteren i varmere strøk på lave breddegrader. Her fødes også kalvene etter en drektighetstid på 11–12 måneder. Knølhvalungen er rundt 5 meter lang ved fødselen, og 8–10 meter lang når den slutter å patte etter om lag 6 måneder.

På yngleområdene er det ofte kamp mellom hannene om de brunstige hunnene. Knølhvalhannene er polygame, det vil si at hver hann parer seg med flere hunner i løpet av paringssesongen på ettervinteren.

Knølhvalen er også kjent for sin sang – det er hannene som synger, og det antas at sangens viktigste funksjon er å gjøre inntrykk på hunnene når det nærmer seg paringssesong.

Det er påvist at knølhval fra beiteområder både i Barentshavet og i farvannene rundt Island foretar vandringer helt ned til øyene i Det Karibiske hav tidlig på vinteren (januar-februar). Her oppholder de seg noen dager eller uker før de igjen setter kursen nordover mot beiteområdene hvor de ankommer i mai til juni. Dette er en tur som utgjør rundt 15 000 kilometer hver vei.

Ikke alle dyrene i nord deltar på vinterens tur sørover, noen forblir på beiteområdene også over vinteren. Antakelig skyldes dette gode forekomster av pelagiske stimfisker som lodde og sild.

Når knølhvalene returnerer til våre farvann om våren er det først og fremst til områdene utafor kysten av Finnmark og Kolahalvøya, rundt Bjørnøya og videre oppover mot Svalbard hvor de beiter på krill i mai-juli. I august og september forsvinner dyrene fra det sørøstlige Barentshavet og trekker mot områdene nord for Bjørnøya og øst for Svalbard hvor lodda er viktigste byttedyr. Seinere, i oktober-november trekker de igjen ned mot kysten av Nord-Norge hvor de beiter på sild fram til det er på tide å vende nesen sørover mot varmere strøk igjen.

Når silda står nært land kommer også knølhvalene helt inn til kysten, gjerne helt inn i fjordene om vinteren. Dette har gitt grunnlag for en betydelig oppblomstring av økoturisme med hvalsafari som hovedprodukt i Nord-Norge i de seinere år. I tillegg til at knølhvalen løfter halefinnen og beiter lett synlig helt øverst i vannsøyla, pleier den også å slå med sveivene og hoppe sjøløst (som laksen).