Knuter er midlertidige og fleksible løsninger. Det finnes knuter for generelle og spesielle formål, totalt flere tusen.
/Handverk.

Artikkelstart

Knute er en måte å strukturere tauverk eller lignende med krysninger og innstikk. Knuter er primært hjelpemidler til å løse praktiske oppgaver med tau, men kan også brukes som dekorasjon.

Svært mange praktiske oppgaver kan løses med hjelp av kombinasjonen tauverk og knuter. For eksempel brukes knuter til å feste tauet til et annet objekt, slik som å fortøye båten til et tre på land. Uten en knute ville et menneske være nødt til å holde i tauet for at båten ikke skulle drive av gårde. Knuter er derfor tradisjonelt mye brukt i seiling og annen sjøfart, men har også vært viktige for å feste ski til føttene, sikre personer som skal klatre, heises eller låres, eller for å surre objekter som skal transporteres på en hest, en vogn eller annet.

Knuter og spleiser

Knuter skiller seg fra spleis ved at man bruker en intakt del av tauet til å slå knuten. Her den enkleste knuten (overhåndsknop) avbildet.

Knuter er midlertidige og fleksible løsninger. De er raske å lage, og de fleste gode knuter er raske å åpne. De slås med et helt og intakt tau. Knuter skiller seg slik fra spleis, som er mer permanente løsninger der man utnytter tauets bestanddeler (som garn og kordeler, eller kjerne og strømpe).

Fysiske prinsipper

Knuter fungerer på grunn av to grunnleggende fysiske prinsipper: Beknip og friksjon. Hvor mye den enkelte knuten benytter seg av det ene eller det andre, avgjør mange av egenskapene. Dersom det er mye friksjon i en knute, blir det lite belastning på beknipen, og generelt blir den da lettere å løse opp. Samtidig gir mye beknip ofte en mindre knute som er rask å slå, og flere av de viktigste knutene baserer seg på en stor andel beknip, som er så snedig plassert at de likevel er rimelig enkle å løsne.

Knute, knop og stikk

På norsk er det ikke konsistente analytiske skiller mellom ordene knop, stikk og knute. Historisk sett har ordene knop og stikk muligens hatt en viss sammenheng med hovedoppgavene til grupper av knuter, men disse har gjennom historien blitt blandet sammen. Ordene knop og stikk er i dag tradisjonsbetingede norske betegnelser på knuter.

Fem knutefamilier

1) Faste part/stående part 2) Tampen/halende part 3) Løkke 4) Øye

Knuteterminologi
Av /Handverk.

De aller fleste vanlige og nyttige knuter kan kategoriseres i én av fem knutefamilier. En knutefamilie består av en gruppe knuter som løser samme hovedoppgave. Hver knutefamilie har én knute som er den aller viktigste og vanlige knuten.

Knutefamilie Hovedoppgave Hovedknute
Løkke-familien Å lage en stabil løkke i et tau. pålestikk
Skjøte-familien Å skjøte to tau sammen. flaggstikk
Feste-familien Å feste et tau til et objekt. dobbelt halvstikk
Binde-familien Å binde sammen/rundt noe. båtsmannsknop
Stopp-familien Å stoppe tauet fra å gå gjennom noe. åttetallsknop

De fem hovedknutene utfyller hverandre på en slik måte at nesten alle oppgaver kan løses med én – eller en kombinasjon – av disse knutene. Ved å kjenne disse fem knutene godt kan man derved løse de fleste oppgaver som kan løses med tau og knuter, på en funksjonell måte.

Knuteterminologi

5) Bukt 6) Tørn 7) Omtørn

Knuteterminologi
Av /Handverk.

8) Rundtørn 9) Innstikk/tørn 10) Slag

Knuteterminologi
Av /Handverk.

Innenfor knuter, og særlig instruksjoner for hvordan man knyter bestemte knuter, brukes en rekke ord og uttrykk som skal skille forskjellige deler av knuten, tauet og handlinger fra hverandre:

  1. Faste part/stående part: Tauet som skal gjøre en jobb, som belastes.
  2. Tampen/halende part: Endene av tauet. De fleste knuter slås med tampen.
  3. Løkke: Tauet former en sirkel uten kryss.
  4. Øye: Tauet krysser og lager en fullstendig sirkel.
  5. Bukt: Bue på mer enn 180 grader. Bukt er også den delen av en taulengde som ikke er endene.
  6. Tørn: Tauet går rundt og tilbake fra gjenstanden.
  7. Omtørn: Tauet går inn fra den ene siden, rundt gjenstanden, og ut på den andre.
  8. Rundtørn: Tauet går halvannen gang rundt gjenstanden.
  9. Innstikk/tørn: Når en tamp går under eller rundt et tau.
  10. Slag: Mange klassiske knuter består av flere «slag», det vil si den samme strukturen gjentatt flere ganger. Et båtsmannsknop eller en kjerringknute gjøres ved at en tamp får en tørn rundt en annen tamp. Dette er ett slag. Så gjentas tørnen en gang til, og utgjør et nytt slag. En vanlig båtsmannsknop består av to slag.
  11. Samse: Å samse er å ordne strukturen i en knute slik som den skal være, gjerne samtidig som man trekker i tauet og tar inn slakken på hver side. I praksis består dette ofte i å klemme litt her, ordne en tørn der, mens man strammer tauverket på hver side av knuten.

Sikkerhet og styrke

En knutes sikkerhet betegner hvor godt den sitter uten å kollapse, gli eller åpne seg. Dette gjelder for alle slags utfordringer knuten må møte, som belastning og sjokkbelastning, men også risting, slenging og drag i forskjellige vinkler. Selv om det ofte blandes, er sikkerhet ikke det samme som styrke. En sterk knute er en knute som svekker tauverket lite.

ABoK-nummer

For å kunne kommunisere helt presist om knuter og bruken av dem på tvers av språk og dialekter, brukes gjerne knutens «ABoK-nummer», som stammer fra standardverket The Ashely Book of Knots, utgitt første gang i 1944.

Knuter i Store norske leksikon

Løkke-familien

Skjøte-familien

Feste-familien

Binde-familien

Stopp-familien

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ashley, Clifford W. (1993) The Ashley Book of Knots. Faber and Faber. Først publisert i 1944, av Doubleday, Doran and Co.Inc, New York
  • Petersen, Johan J. (2015) Knuteboka – Stikk og bruk. Kagge forlag.
  • Petit, Philippe. (2013) Why Knot. Abrams Image

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg