Klokkefrosker, amfibieslekt i familien skivetungefrosker med fem arter. De lever mest i vann, men om høsten går de på land og ligger i dvale om vinteren. Deres beste forsvar er at de skiller ut et meget giftig hudsekret, som virker sterkt irriterende på angriperens slimhinner.

Klokkefrosk, Bombina bombina,er 4-6 cm lang, paddelignende med kjertler i nakken, ryggen er grå og vortet, buken er karakteristisk farget med skarpt avgrensede rødgule flekker på en blåsvart bakgrunn. Hannens sang i paringstiden består av en myk, melodisk tone som gjentas om og om igjen med ca. 2 sekunders intervall og er blitt sammenlignet med fjerne kirkeklokker eller gjøkens sang. Sangen kan høres flere hundre meter, under gunstige forhold opptil 3 km. Under strupen har hannen en stor kvekkepose som kan blåses opp som en ballong.

Den lever i store deler av det østlige Europa opp til Østersjøen.  I Sverige var det ca. 1750 en sammenhengende utbredelse fra Malmø til Ystad, men i slutten av 1800-tallet skjedde en dramatisk tilbakegang. Den er nå utdødd i Sverige, det siste individ ble registrert  i 1960. I Danmark er den sjelden og var nær ved å dø ut da det på 1980-tallet ble satt igang et omfattende prosjekt for å redde arten (restaurering av dammer, graving av nye dammer, oppdrett i fangenskap og utsetting). Dette programmet har bidratt til at bestanden i 1996 ble anslått til ca. 2000 individer. Arten er knyttet til lavlandet.

Gulbrun klokkefrosk, B. variegata, lever vest og sør Europa og er en fjellart. Den ligner på klokkefrosken , men har store gule flekker på buken. Sangen er raskere enn hos klokkefrosk (alltid mer enn 40 rop i minuttet).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.