Klokkefrosker, amfibieslekt i familien skivetungefrosker med fem arter. De lever mest i vann, men om høsten går de på land og ligger i dvale om vinteren. Deres beste forsvar er at de skiller ut et meget giftig hudsekret, som virker sterkt irriterende på angriperens slimhinner.

Klokkefrosk, Bombina bombina,er 4-6 cm lang, paddelignende med kjertler i nakken, ryggen er grå og vortet, buken er karakteristisk farget med skarpt avgrensede rødgule flekker på en blåsvart bakgrunn. Hannens sang i paringstiden består av en myk, melodisk tone som gjentas om og om igjen med ca. 2 sekunders intervall og er blitt sammenlignet med fjerne kirkeklokker eller gjøkens sang. Sangen kan høres flere hundre meter, under gunstige forhold opptil 3 km. Under strupen har hannen en stor kvekkepose som kan blåses opp som en ballong.

Den lever i store deler av det østlige Europa opp til Østersjøen.  I Sverige var det ca. 1750 en sammenhengende utbredelse fra Malmø til Ystad, men i slutten av 1800-tallet skjedde en dramatisk tilbakegang. Den er nå utdødd i Sverige, det siste individ ble registrert  i 1960. I Danmark er den sjelden og var nær ved å dø ut da det på 1980-tallet ble satt igang et omfattende prosjekt for å redde arten (restaurering av dammer, graving av nye dammer, oppdrett i fangenskap og utsetting). Dette programmet har bidratt til at bestanden i 1996 ble anslått til ca. 2000 individer. Arten er knyttet til lavlandet.

Gulbrun klokkefrosk, B. variegata, lever vest og sør Europa og er en fjellart. Den ligner på klokkefrosken , men har store gule flekker på buken. Sangen er raskere enn hos klokkefrosk (alltid mer enn 40 rop i minuttet).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.