Klo, hylseformet horndannelse som beskytter tærnes endefalanks hos krypdyr, fugler og pattedyr. En første antydning til klo finnes hos enkelte padder. Den hvelvede faste overflaten kalles kloplaten. Den bløtere undersiden kalles klosålen og går baktil over i tåballen. Det overhudsområdet som kloen er en del av, og hvorfra den dannes, er klosengen. Kloroten dekkes av en liten hudfold, slik at det dannes en klovoll og en klofals. Hos mange pattedyr kan kloen få en annen utforming, men beholder den prinsipielle bygningen. Således er kloen hos aper og mennesket avflatet til en negl som stikker ut fra en neglefals og ligger på en negleseng. Klosålen er her redusert til en smal neglesøm under den frie negleenden. Hos hovdyrene danner kloen en hov eller klauv. Den er tykk og sterkt hvelvet fra side til side slik at den omslutter hele tåenden som en hornkapsel. Sidene (hornveggen) er lik kloplaten og bunnen (hornsåle og stråle) lik klosåle og tåballe. Tærne hviler vanligvis bare med tåballene mot underlaget, men hos hovdyrene deltar alle tre deler i understøttelsen.

Klørne har ikke bare betydning som støtte- og beskyttelsesorgan, men ofte også som forsvars-, gripe-, klatre- og graveredskap.

Betegnelsen klo nyttes noe upresist også for klolignende dannelser på enden av benene hos leddyr. De kan være utformet som en klosaks, således ofte på første kropps(gang)benpar hos tifotkreps (Decapoda) og på annet hodebenpar (maxillipalpen) hos noen edderkoppdyr (Arachnida).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.