En klient var i Romerriket en person som var underlagt beskyttelsen til en patron.

Faktaboks

Uttale
kliˈent

Klient (cliens) og klientell (clientela) var nøkkelord i den sosiale og politiske strukturen i Romerriket. Fra begynnelsen var klienter frie småfolk som sluttet seg til en sosialt høyerestående person, gjerne en patrisier. Patronen gav beskyttelse for eksempel for retten og kunne gi bidrag til livets opphold. Klienten måtte til gjengjeld støtte sin patron og hans sak, militært og politisk, og ellers oppvarte han. Patronen fikk økt prestisje med økt antall klienter. Forholdet var anerkjent i lovverket, en klient og hans patron var juridisk bundet og kunne ikke tvinges til å vitne mot hverandre. En frigjort slave ble automatisk sin tidligere herres klient.

Ved siden av, og til avløsning av, dette gamle, formelle klient-patron-forholdet fikk man lignende, men løsere forbindelser ut fra romernes sterke følelse for takknemlighetsgjeld: En ytelse (beneficium) forpliktet til motytelse (officium, som kan bety plikt) også i senere slektledd. Slike gjensidige forpliktelser gjennomsyret det romerske samfunnet og preget romersk politikk.

Fremmede konger kunne bli klienter under Roma. En feltherre stilte seg som patron for et erobret område, også soldatene kunne oppfatte seg som hans klienter. Jordutdeling sikret lovgiveren klientell på landet og kornutdeling i byen. Borgerkrigenes avslutning og keiser Augustus' endelige seier er blitt forklart med at han gjorde hele romerfolket til sine klienter. For øvrig mistet klientvesenet mye av sin formelle og politiske betydning i keisertiden (fra år 30 fvt.), men vi finner reguleringer av klientenes bidrag fra patronen (sportula) langt ut i keisertiden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg