I antikkens Roma var klient (cliens) og klientell (clientela) nøkkelord i den sosiale og politiske strukturen. Fra begynnelsen var klienter frie småfolk som sluttet seg til en sosialt høyerestående person, gjerne en patrisier. Patronen gav beskyttelse for eksempel for retten og kunne gi bidrag til livets opphold. Klienten måtte til gjengjeld støtte sin patron og hans sak, militært og politisk, og ellers oppvarte han. Patronen fikk økt prestisje med økt antall klienter. Forholdet var anerkjent i lovverket, en klient og hans patron var juridisk bundet og kunne ikke tvinges til å vitne mot hverandre. En frigjort slave ble automatisk sin tidligere herres klient.

Ved siden av og til avløsning av dette gamle, formelle klient-patron-forholdet fikk man lignende, men løsere forbindelser ut fra romernes sterke følelse for takknemlighetsgjeld: En ytelse (beneficium) forpliktet til motytelse (officium, som kan bety plikt) også i senere slektledd. Slike gjensidige forpliktelser gjennomsyret det romerske samfunnet og preget romersk politikk. Fremmede konger kunne bli klienter under Roma. En feltherre stilte seg som patron for et erobret område, også soldatene kunne oppfatte seg som hans klienter. Jordutdeling sikret lovgiveren klientell på landet og kornutdeling i byen. Borgerkrigenes avslutning og Augustus' endelige seier er blitt forklart med at han gjorde hele romerfolket til sine klienter. For øvrig mistet klientvesenet mye av sin formelle og politiske betydning i keisertiden, men vi finner reguleringer av klientenes bidrag fra patronen (sportula) langt ut i keisertiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.