I litteraturen betegner klassisisme diktning som bygger på idealer inspirert av storhetstiden i gresk og romersk litteratur, den klassiske litteratur. Disse idealene var utbredt i Italia og Frankrike i renessansen, men den viktigste klassisistiske perioden i europeisk litteratur er likevel den franske klassisisme i andre halvdel av 1600-tallet.

Klassisismens publikum kom fra adelen og det velsituerte borgerskap. Den klassisistiske litteraturen skulle ikke «utfordre» publikum, slik man ofte har ment i romantikken og senere; dikterne og publikum var enige om hva som krevdes av god litteratur. Denne enigheten kom til uttrykk i estetiske og litterære prinsipper som man anså som allmenngyldige («den klassiske doktrine»). De store dikterne fra antikken, les anciens, hadde kjent og fulgt disse prinsippene; samtidens forfattere, les modernes, ville aldri kunne overgå de gamle mestere, men måtte lære av og etterligne dem uten å bli slaviske kopister. Bare ved dette ville de finne en harmonisk, avklaret og naturlig uttrykksform.

I Frankrike har man ofte ment at det er stor avstand mellom klassisismens litteratur og barokken tidligere i århundret, men mange utenlandske litteraturhistorikere oppfatter den franske klassisismen som en del av den europeiske barokk. Klassisismens syn på litteraturen og mennesket er beslektet med Descartes' rasjonalisme. Retningen er også preget av de samfunnsendringene som fremveksten av eneveldet under Richelieu og Louis 14 førte med seg. Tidligere betraktet man i Frankrike ofte klassisismen som et særlig dekkende uttrykk for «fransk ånd», men klassisismens innflytelse på moderne fransk litteratur er vesentlig redusert. Blant de franske klassisistiske dikterne finnes noen av de største navn i samtidens europeiske litteratur, f.eks. dramatikerne Corneille, Racine og Molière; Boileau og La Fontaine, som skrev i bunden form, og prosaforfattere som la Bruyère og Pascal.

Den franske klassisismens litterære idealer ble tatt opp i England (Pope, Dryden) og Tyskland (Gottsched), men denne litteraturen har ikke den samme kvalitet og originalitet som den franske. Goethes og Schillers «Klassik» (1790-årene og senere) bygger på antikke, særlig greske, litterære og menneskelige idealer, men er ikke som den franske opptatt av å søke allmenne regler for diktningen. I Norden forenes klassisismens og opplysningstidens idealer (Holberg, C. Fasting), og man finner, som i Europa for øvrig, klassiske idealer hos flere romantiske diktere (J. L. Heiberg, Welhaven).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. mai 2013 skrev Nils Arne Røed

Hei.

Dere glemte å oversette Louis 14. til Ludvig 14.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.