kjeveosteomyelitt

Kjeveosteomyelitt kan være både infeksiøs og ikke-infeksiøs. Infeksiøse varianter kan typisk være forårsaket av en tannrotsinfeksjon, eller av bakterier som har ankommet via blodbanen, såkalt hematogen spredning. Ikke-infeksiøse osteomyelitter skyldes en immunreaksjon som gir inflammasjon i benet. Årsakene til dette er ofte ukjente.

Det finnes ikke noe ensartet klassifikasjonssystem for kjeveosteomyelitter. Infeksiøse osteomyelitter er tradisjonelt delt inn i akutte og kroniske tilfeller.

Akutt infeksiøs osteomyelitt kjennetegnes av hevelse og smerter, pussdannelse og kraftige infeksjonstegn. Etter en stund vil dette gå over i en kronisk osteomyelitt (eller sekundær kronisk osteomyelitt) der symptomene er mindre uttalte. En spesiell variant, Garrès osteomyelitt, vil debutere uten de typiske akutte symptomene.

Ikke-infeksiøse osteomyelitter oppstår som regel med symptomer som kan minne om kroniske infeksiøse osteomyelitter. Nomenklaturen er ikke konsistent, men kronisk ikke-bakteriell osteomyelitt, engelsk chronic non-bacterial osteomyelitis (CNO), vil sannsynligvis være det mest aksepterte begrepet for en slik tilstand, og «CNO» erstatter nå i større grad tidligere benevnelser. Primær kronisk osteomyelitt, kronisk multifokal osteomyelitt (dersom flere knokler er affisert) og SAPHO-syndrom (enten inkomplett eller som del av et større symptombilde) er eksempler på terminologi som har vært benyttet om ikke-infeksiøse kjeveosteomyelitter.

Akutte infeksiøse osteomyelitter er som regel enkle å diagnostisere. I tillegg til kliniske funn beskrevet over vil røntgen vise defekter i benet og eventuelt sekvestre. Behandling vil typisk bestå av kirurgi, der infisert ben fjernes, og antibiotika gis i en lengre periode.

Kroniske infeksiøse osteomyelitter behandles på samme måte, men det kan være meget vanskelig å skille disse fra ikke-infeksiøse varianter. Benpåleiring og fortykkelse av kjeven, fortetning av ben, hevelse og smerter er typiske symptomer for kroniske osteomyelitter, men kan oppstå uavhengig av om tilstanden er infeksiøs eller ikke-infeksiøs. Prøvetakning og behandlingsresultat ved antibiotika vil ofte være avgjørende for korrekt diagnostikk. Ikke-infeksiøse osteomyelitter (CNO) behandles i hovedsak med betennelsesdempende medikamenter og/eller benmodulerende preparater som for eksempel bisfosfonater.

• osteomyelitt
• Garrès osteomyelitt
• betennelse