kjerringrokk

Kjerringrokk brukes i dag som vanndrivende middel i form av te, eller som flytende eller tørket ekstrakt. Utvortes brukes det som et sårhelende middel. Produkter med kjerringrokk markedsføres også for å styrke hår, hud og negler. Det er begrenset klinisk dokumentasjon når det gjelder den medisinske effekten.

Kjerringrokk har en lang tradisjon som medisinplante. Innvortes har kjerringrokk blitt brukt mot plager i urinveiene og som et vanndrivende middel, mot luftveis- og lungesykdommer, som avføringsmiddel, som blodrensende middel og generelt som et helsebringende middel. Planten har blitt brukt til hår- og hudpleie, avkok til å vaske sår og byller, mens damp- og sittebad ble brukt mot underlivsplager.

Skudd og rotknoller fra kjerringrokk har også blitt brukt som mat og dyrefôr. På grunn av det høye mineralinnholdet ble kjerringrokk brukt som pussemiddel på metall; særlig tinn.

Mage- og tarmplager og allergiske reaksjoner kan forekomme.

Kjerringrokk anbefales ikke for gravide, ammende og barn under tolv år grunnet mangel på studier som bekrefter at planten er trygg å bruke for disse gruppene. Planten skal ikke brukes av personer med hjerte-, lever- eller nyresykdommer.

Kjerringrokk kan forveksles med myrsnelle (Equisetum palustre), som inneholder palustrin, et giftig alkaloid.

Planten har et høyt innhold av kiselsyre og silikater. I tillegg finnes flavonoider (apigenin, kaempferol, luteolin og quercetin, samt glykosider av disse), fenoliske forbindelser, steroler og saponiner.

• medisinplanter
• åkersnelle
• farmakognosi