kjempebjørnekjeks

Kjempebjørnekjeks er hjemmehørende i Kaukasus. Den kom hit til landet trolig i slutten av 1800-tallet, da den ble plantet som solitærplante i hager og parker. Den er senere forvillet og fins i dag særlig på skrotmark og langs veier og jernbanelinjer. Planten har spredd seg sterkt i de seinere åra, særlig på Østlandet nordover til Lillehammer og i kyst- og fjordstrøka nordover til Trøndelag. Enn så lenge er den sjelden lenger nord.

Kjempebjørnekjeks inneholder plantesaft som virker etsende på naken hud og kan gi langvarige og ondarta utslett eller blemmer, spesielt i sterkt sollys. På grunn av risikoen for skade ved berøring er kjempebjørnekjeks et leit ugress på friluftsarealer og andre steder der folk ferdes. Planten kan bekjempes ved flere gangers nedskjæring av den overjordiske delen, men sikker effekt oppnås bare ved oppgraving og destruksjon av rotsystemet, for eksempel tørking og brenning. Under dette arbeidet må kroppen være tildekka slik at en unngår å få plantesaft på huden.

Bruk av et virksomt kjemisk middel, for eksempel glyfosat eller fluroksypyr, gjør skaderisikoen mindre og arbeidet enklere. Nye planter kan spire opp fra frø som ligger på bakken, i flere år etter at morplanten ble fjernet.

• Fremmedartslista
• bjørnekjeks
• tromsøpalme

• Artsdatabankens fremmedartsliste: Kjempebjørnekjeks
• Plantevernleksikonet (NIBIO)
• Fagus fakta – Tiltak mot kjempebjørnekjeks
• Helsenorge.no: Kjempebjørnekjeks
• Miljøstatus: Kjempebjørnekjeks i Norge