kjærlighetsknop

Kjærlighetsknopen lager en nyttig stabil løkke på enden av snører og liner.

Som navnet indikerer har knuten også sosial nytte. Brukt til frieri eller sjekking har knuten tradisjonelt en viktig funksjon i sjømannslivet. En fåmælt sjømann foretrekker et håndfast frieri. Han overleverer knuten til den utkårede. Knuten skal være ferdig slått, men ikke strammet (figur 2).

Mottakeren har to valg: ja eller nei. Hvis svaret er ja trekker den utkårede i løkken slik at de to knopene glir mot hverandre, til de er forent. Hvis svaret derimot er nei, så må de to knopene holdes fra hverandre. Da løsnes i stedet den ene knopen, og den ufullendte knuten leveres tilbake.

Kjærlighetsknopen er bygd opp av to overhåndsknop, og er nær identisk skjøteknuten fiskerstikk. Men overhåndsknop nummer to slås på egen faste part (og ikke på et annet tau, som fiskerstikket). Den benytter seg mest av beknip men også noe av friksjon.

Teknisk sett er kjærlighetsknopen en sikker og stabil knute som også tåler betydelig variasjon i form av risting eller lignende når den ikke er belastet. Den er egner seg imidlertid ikke til bruk i tykkere tauverk siden den da er noe tidkrevende å slå og blir stor og klumpete. Den kan være vanskelig å løsne.

Kjærlighetsknopen kan slås på to måter. Man slår det raskest ved først å lage en overhånds renneløkke (1), og så bruke tampen til å slå et nytt overhåndsknop rundt faste part.

Dersom det skal festes i et lukket feste, som en ring, må man først slå et overhåndsknop litt inne på tauet, tre tampen gjennom ringen, gjennom overhåndsknopen og så slå et nytt overhåndsknop rundt faste part.

• knute
• stikk og knoper
• overhåndsknop
• fiskerstikk
• pålestikk

• Hougen, Haakon (1956). Vindumhenge-fletningerne og kjærlighetsknop. Kuml, 6(6), 86-98. Tilgjengelig her.
• Petersen, Johan J. (2015). Knuteboka – Stikk og bruk. Kagge forlag