Kiste
Kiste fra Firenze i Italia fra 1550-tallet
Kiste

Kiste med malt dekor, eiernavn og datering, 1866

Kiste
Rosemalt kiste med dekor utført av Kitil Rygg i 1802.
Kiste
Kiste med buet lokk med malte jaktscener av Peder Aadnes, slutten av 1700-tallet.

Kiste er det eldste oppbevaringsmøbelet i Europa. Den var til klær, sengetøy og andre tekstiler, verdifulle gjenstander av edle metaller, penger og papirer, og vanlige daglige fornødenheter som mel, korn og brød. Kisten kunne også tjene som sittebenk og kunne tas med på reiser.

Faktaboks

Typer

I Europa kan de forskjellige kistene deles i tre grupper etter hvordan de er konstruert: Stokk-kister, stolpekonstruerte kister og kister som er falset eller sinket sammen i hjørnene. Den mest alderdommelige er stokk-kisten. Den består av en stokk som er hult ut og har lokk. Denne kistetypen har forhistorisk opprinnelse og har tydeligvis vært kjent over store deler av Europa på et tidlig tidspunkt. I Norge er den kjent fra kirker i middelalderen. Kistene var beslått med jernbånd og hadde en eller flere låser.

Til de eldste kistene hører også de stolpekonstruerte. Hjørnestolpene har delvis vært brede, tykke planker hvor sidebordene var tappet og notet inn. Stolpene var høye, slik at kistekassen kom godt opp fra gulvet. Lokket kunne være flatt eller ha takformet gavl. I Norge er typen vel kjent og er blant annet kalt ark.

Den vanlige kisten i nyere tid er føyd sammen ved at sidebordene er falset eller sinket direkte mot hverandre i hjørnene. Den kan ha buet eller flatt lokk og kan stå direkte på gulvet på lave ben eller på en ramme.

Kister med buet lokk ble moderne på kontinentet på 1500-tallet og slo igjennom i Norge under barokken i annen halvdel av 1600-tallet.

Bruk

I middelalderen hørte kisten til de viktigste møblene i huset og tjente til oppbevaring av vanlige bruksting og kostbarheter. I Magnus Lagabøtes bylov av 1276 er «kistemakeren» nevnt, det viser at det å lage kister var en spesialisert virksomhet på den tiden. I motsetning til tømmermannen, som laget hus og fast inventar, var kistemakeren den første håndverkeren som hadde et mer snekkermessig preg i moderne forstand.

I kirkene ble kistene benyttet til alle kostbarheter fra sølv og messeklær til bøker og verdipapirer. Av forståelige grunner måtte kisten derfor også utstyres slik at den kunne låses.

Utover på 1700-tallet ble den sinkkonstruerte kistetypen med buet lokk mer og mer alminnelig på bygdene. I loftet hang stasklærne og finere tekstiler godt vernet mot solens blekende lys, og der har også kisten stått – staskisten og flere andre mer alminnelige.

Mange av de kistene vi har samlet på museene, og de som fremdeles står rundt på bygdene, er fint dekorert med roser, årstall og initialer. Initialene er uttrykk for at mennesker har knyttet disse kistene til spesielle begivenheter i livet, først og fremst fødsel og bryllup. I bygdesamfunnet var veien fra fødsel til bryllup en forberedelsestid for mange, noe som avspeiler seg i kistene. Ungjentene samlet, spant og vevde og tok det hele med seg til den garden hvor slekten skulle føres videre.

Om kiste til bruk i begravelser, se likkiste.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg