kirkestriden

Kirkestriden, betegnelse på striden i Den norske kirke mellom den liberale og den konservative, eller «positive», retningen i teologi og kirkeliv i tiden før og etter 1920. Må ikke forveksles med den beslektede betegnelsen – kirkekampen – som brukes om kampen mellom kirken og okkupasjonsmaktene under andre verdenskrig.

Et avgjørende kirkepolitisk utgangspunkt for kirkestriden var utnevnelsen av den liberale Johannes Ording til professor i systematisk teologi ved Universitetet i Oslo i 1906. I 1908 ble Menighetsfakultetet startet opp som konservativt forankret utdanningsinstitusjon for prester og som motinstitusjon til det liberale universitetsfakultetet. På tilsvarende måte ble også andre deler av det kristne organisasjonslivet etter hvert delt i to.

Ledende skikkelse på den konservative siden var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet. Han ledet det såkalte Calmeyergatemøtet for de konservative i 1920, som ofte regnes som klimaks i kirkestriden. Her ble prinsippet om ikke-samarbeid med de liberale knesatt. Striden preget det kirkelige klimaet i Norge gjennom mye av 1920-årene, og satte også mange spor siden – blant annet i den norske helvetesdebatten først i 1950-årene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg