Kirkestriden, betegnelse på striden i Den norske kirke mellom den liberale og den konservative eller «positive» retningen i teologi og kirkeliv i tiden før og etter 1920. (Den beslektede betegnelsen – kirkekampen – brukes om kampen mellom kirken og okkupasjonsmaktene under den annen verdenskrig.) Et avgjørende kirkepolitisk utgangspunkt for striden var utnevnelsen av den liberale Johs. Ording til professor i systematisk teologi ved Universitetet i Oslo i 1906. I 1908 ble Menighetsfakultetet startet opp som konservativt forankret utdanningsinstitusjon for prester og som motinstitusjon til det liberale universitetsfakultetet. På tilsvarende måte ble også andre deler av det kristne organisasjonslivet etter hvert delt i to.

Ledende skikkelse på den konservative siden var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet. Han ledet det såkalte Calmeyergatemøtet for de konservative i 1920, som ofte regnes som klimaks i kirkestriden. Her ble prinsippet om ikke-samarbeid med de liberale knesatt. Striden preget det kirkelige klimaet i Norge gjennom mye av 1920-årene, og satte også mange spor siden – blant annet i den norske helvetesdebatten først i 1950-årene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.