Kirkestriden er betegnelsen på striden i Den norske kirke mellom den liberale og den konservative, eller «positive», retningen i teologi og kirkeliv i tiden før og etter 1920. Dette må ikke forveksles med den beslektede betegnelsen kirkekampen, som brukes om kampen mellom kirken og okkupasjonsmaktene under andre verdenskrig.
Et avgjørende kirkepolitisk utgangspunkt for kirkestriden var utnevnelsen av den liberale Johannes Ording til professor i systematisk teologi ved Universitetet i Oslo i 1906. I 1908 ble Menighetsfakultetet startet opp som konservativt forankret utdanningsinstitusjon for prester og som motinstitusjon til det liberale universitetsfakultetet. På tilsvarende måte ble også andre deler av det kristne organisasjonslivet etter hvert delt i to.
Ledende skikkelse på den konservative siden var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet. Han ledet det såkalte Calmeyergatemøtet for de konservative i 1920, som ofte regnes som klimaks i kirkestriden. Her ble prinsippet om ikke-samarbeid med de liberale bestemt. Striden preget det kirkelige klimaet i Norge gjennom mye av 1920-årene, og satte også mange spor siden – blant annet i den norske helvetesdebatten først i 1950-årene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.