Utsmykning av kirkegårder har sine forutsetninger i førkristelige nekropoler av gravkamre o.l. hos egyptere, etruskere o.a. Vasene og stelene langs veien fra Dipylonporten i Athen og de arkitektoniske gravmonumentene ved Via Appia utenfor Roma er tidlige eksempler.

De gammelkristne katakomber var underjordiske gravanlegg særlig utstyrt med malte dekorasjoner. Etter at kristendommen var blitt anerkjent av Romerstaten, ble kirkegårder med steinsarkofager under åpen himmel i stor utstrekning knyttet til de kristnes gudshus. I middelalderen ble kirkegårdene gjerne omgitt av murer, ofte med tårn. Særlig berømt er Campo Santo i Pisa, hvor murene har overdekkede arkadeganger, utsmykket med maleri påbegynt av Giovanni di Simone 1278.

Ved de norske middelalderkirker var de omkringliggende gravplasser delt i fire deler som svarte til samfunnsklassene; dessuten var sørsiden forbeholdt mennene og nordsiden generelt sett reservert kvinnene. Her ble det brukt steinkister, f.eks. Skjønn Valborgs grav på Giske, Lysekloster nær Bergen og Sørbø kirke. Murene som omgav kirkegården, var stundom forbundet med tårn (Gran på Hadeland, Trondenes) og må ha gitt anleggene arkitektonisk holdning.

Etter reformasjonen var liggende gravplater det mest karakteristiske trekk ved kirkegårdene i Norden, men kors og støtter ble anvendt i stigende grad. Eksempler fra Sverige viser at regulære franske anlegg med kvarterer inngjerdet av hekker var vanlig på 1600- og 1700-tallet. På kirkegårdene ble det ofte oppført gravkapeller for mer fremtredende familier. Sammen med de ofte vakkert utformede portene bidrog de til det arkitektoniske utstyr.

Med byenes vekst ble det både av planmessige og hygieniske grunner hensiktsmessig å legge kirkegårdene utenfor tettbebyggelsen. Mønstergivende ble Frankrike, som 1765 vedtok en lovbestemmelse om dette. Ved Paris anla man 1804 foruten Montmartre også Père Lachaise, berømt for sine mange monumenter, særlig i empirestil. Den engelske landskapshagen satte samtidig mer og mer sitt preg på kirkegårdene, f.eks. Vår Frelsers gravlund i Oslo, som ble innviet 1808. Italia utmerket seg særlig ved monumentale kirkegårdsanlegg der arkitektur, beplantning og enkeltmonumentene ble arbeidet sammen.

Anleggene ved de store byene ble utover på 1800-tallet gjennomført etter mest mulig regulær plan, som man bare fravek der terrenget gjorde det umulig. Gravene ble gjerne omgitt av steininnramming og prydet med minnesteiner som særlig i de mer velhavende strøk ble stilt tett, uten hensyn til omgivelsene. Under romantikken ble det også tillatt å anlegge familiegravsteder på privat grunn i nær tilknytning til stille og naturskjønne områder. Mot slutten av 1800-tallet ble fotografisk gjengivelse av den avdøde ofte brukt på gravstøtten.

Et reformarbeid satte inn omkring 1900. Målet var å gi kirkegårdene mer landskapelig skjønnhet, ved mindre partier med begrenset synskrets og avvekslende naturscenerier, så lite stein og så mye natur som mulig. Trær, busker og blomster burde helst være tatt fra traktens vegetasjon, likesom minnestøttene skulle ha mer beskjedent omfang. Mye er utrettet etter disse retningslinjer, bl.a. i Sverige.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.