Kirkeasyl, innebærer at kirken tilbyr seg å være et fristed for forfulgte. Begrepet fikk fornyet aktualitet i 1990-årene da flyktninger som hadde fått avslått sin søknad om opphold i Norge, søkte tilflukt i norske kirker.

Historisk er 'asyl' brukt om et hellig sted hvor en forfulgt ikke kunne gripes (jf. 4 Mos 35). Dette var praksis i greske templer i antikken og i kristne kirker, klostre og hospitaler. Da Norge ble kristnet oppstod det som praksis at forfulgte og fredløse kunne søke tilflukt i kirkerommet i kortere perioder. 

Rettslig sett er det i utgangspunktet intet hinder for å gjennomføre tvangsmidler overfor kirkeasylanter, men respekten for kirkerommet og kirkens eiere og brukere har medført at man har ansett det for respektløst og krenkende ut fra en forholdsmessighetsvurdering om politiet skulle ta seg inn i et kirkerom og pågripe en utlending der ved bruk av makt.

Etter at tidligere justisminister Grete Faremo i begynnelsen av 1990-tallet besluttet å tvangsreturnere flyktninger fra Balkan som hadde fått avslag på opphold, så søkte flere hundre utlendinger tilflukt i kirkerom og menighetshus i Norge. Kirkeasyl som moderne fenomen oppstod følgelig som følge av krigen på Balkan. 

Antallet kirkeasylanter har i løpet av de årene svingt mellom anslagsvis 400 og 40 med et toppår i 1993. Særlige utfordringer reiser seg i forhold til barn og deres mulighet til skolegang og tilgang til helsetjenester når de er med sine foreldre i kirkeasyl. Videre er det eksempler på asylanter som har oppholdt seg i kirkerom i mer enn fire år med de økonomiske belastninger det medfører for menigheten. Til sist er det også et spørsmål hva som kan regnes for et kirkerom (peisestue, menighetshus mv.).

Kirkeasyl var historisk sett ment å være en refleksjonsperiode for personer som trengte et fristed i en kortere periode. I nyere tid er det eksempler på personer som har vært i kirkeasyl i flere år. Den lengste perioden som hittil har blitt registrert gjaldt en kurdisk kvinne som satt i kirkeasyl i Mysen i syv år frem til 2007 før hun fikk opphold.

Fenomenet kirkeasyl er ikke særnorsk. Også i andre europeiske land er det periodevis vanlig at det oppholder seg flyktninger med endelig avslag på opphold i kirkerom. Prinsipielt sett er ikke ordningen begrenset til utlendinger på flukt, men gjelder også andre med behov for et fristed i en periode.

Med tilstrømningen av flyktninger sommeren og høsten 2015 har det på ny oppstått tilfeller der utlendinger har søkt tilflukt i kirkerom. Blant annet har to familier av syrisk opprinnelse i desember 2015 søkt tilflukt i en kirke i Hammerfest.

Etter utlendingsloven § 99 er det to grunnvilkår som må være oppfylt for at politiet kan beslutte bruk av et tvangsmiddel. For det første må det være tilstrekkelig grunn til å benytte det. For det annet kan det allikevel ikke benyttes dersom det utfra sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep. Det er isolert sett to separate vilkår, men i noen tilfeller vil de overlappe hverandre. Det er når inngrepet er unødvendig. Da vil det naturligvis også være uforholdsmessig.

Enhver bruk av et tvangsmiddel må opphøre når behovet for det ikke lenger er tilstede. Dersom man stanser en utlending for legitimasjonskontroll etter lovens § 21, så vil det være unødvendig (og også uforholdsmessig) også å pågripe han etter lovens § 106 første ledd bokstav a) dersom han legitimerer seg.

En konsekvens av kravet om forholdsmessighet er respekten for kirkerom og instruksen fra Kommunal- og regionaldepartementet av 4. mars 1999 om ikke å pågripe utlendinger etter endelig bortvisningsvedtak uten kirkens samtykke når de sitter i såkalt «kirkeasyl». 

Rapporten «Kirkeasyl – erfaringer, dilemmaer og veien videre» fra et utvalg nedsatt av mellomkirkelig råd, avgitt i april 1998, redegjør nærmere for temaet. 

Norge ble kritisert i 1994 av FNs ekspertkomité for barns rettigheter for ikke å hensynta barns særlige behov når familier blir sittende i kirkeasyl i lengre tidsrom. Kritikken kom etter enkelte episoder der barn hadde sprunget inn i kirker og søkt tilflukt der mens foreldrene var blitt sendt ut av landet.

Som følge av det ble en rekke tidligere avslag på opphold omgjort for familier med mindreårige barn idet man fant at hensynet til barnas beste ikke var vektlagt i tilstrekkelig grad.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.