kinocilier

Artikkelstart

Kinocilier er trådlignende utløpere fra cellemembranen i epitel. De er egentlig utvidelse av cytoplasmaet. De vender inn mot hulrommet (lumen) i et organ. Det kan være opptil hundre per celle, og de er cirka 10 mikrometer lange.

Faktaboks

Etymologi
av gresk: kinesis, 'bevegelse', og latin: cilium, 'øyehår'
Også kjent som
flimmerhår, cilier

Funksjon

De bevegelige kinociliene «slår» koordinert etter hverandre og bidrar til å bevege væske eller slim langs en slimhinnes overflate. De finnes i det respiratoriske epitelet (derfor også kalt flimmerepitel), men også i egglederen. De er imidlertid ømfintlige for ekstreme forhold i omgivelsene (lufttemperatur, røyking, avvikende pH-verdier), men også for allergiske tilstander (astma) og visse stoffskiftesykdommer (mukoviscidose). Deres funksjon er i høy grad selvstendig (autonom), og opphører først 1-2 døgn etter døden.

Oppbygning

Kinocilier er bevegelige, i motsetning til de ubevegelige stereociliene. De er bygget opp av proteiner som kan trekke seg sammen (kontraktile proteiner). De kontraktile proteinene er ordnet med et sentralt dobbeltrør og ni dobbeltrør rundt dette, såkalt 9x2+2-konfigurasjon. Hele strukturen kalles en mikrotubulus. I bunnen er forankret mikrotubulusen forankret i cytoplasmaoverflaten med kinetosomer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg