Kildedyrking, dyrking av oppkommer, kilder eller brønner som hellige og helsebringende. Kildedyrking er svært alminnelig hos de forskjelligste folkeslag og går langt tilbake i tiden. Fra det gamle Hellas kjennes således kildenymfer som man mente var i virksomhet i visse kilder som også spilte en kultisk rolle. I Norden blir hellige kilder nevnt i de eldste skrifter; fra Island berettes det om blotkilder, og i Uppsala helligdom fantes en kilde der et menneske som var bestemt til offer, ble druknet, og der man tok varsler. Kildene var gjerne knyttet til guddommer og templer. Ved kristendommens innførelse ble ikke troen på de hellige kildene utryddet, men knyttet til helgener, i Norge oftest St. Olav.

Man trodde ofte at kilden hadde oppstått på en underfull måte, f.eks. til å slokke en hellig manns tørst, og den ble siden brukt som helsebot mot sykdommer. Noen steder skulle man bade i vannet, andre steder drikke av det (eller begge deler). Kilden var kraftigst til visse tider, helst jonsokaften, men også i julen, jfr. frobrunnar (kilder som ikke frøs om vinteren) i Setesdalen, der hestene skulle få drikke til trivsel i det kommende året.

Legedom søkte man mot øyesykdommer, tannverk, barnesykdommer, kvinners ufruktbarhet m.m. Den som ble helbredet, måtte ofre til kilden, enten kaste penger i den eller legge etter seg klær.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.