Hovedskikkelsen innen middelalderens katalanske litteratur er polyhistoren, misjonæren, mystikeren Ramon Llull (1232/35–1316), som bl.a. har skrevet den eldste romanen, Libre de Evast e de Aloma e de Blanquerna son fill, og det eldste filosofiske verket, Libre de contemplació de Deu, som er bevart på et romansk folkemål. Den italienske litteraturs innflytelse merkes hos Bernat Metge (ca. 1350–ca. 1410), den valencianske Ausiàs March (1397?–1459), en av den katalanske litteraturs fremste lyrikere, og Jaume Roig (ca. 1400–78). En av de få bevarte ridderromaner på katalansk er den realistiske Tirant lo Blanch av den valencianske Joanot de Martorell (ca. 1420–ca. 1470).

Etter flere hundreårs forfall kom den katalanske renessansen (Renaixença) med romantikken. En av ildsjelene for dette var Víctor Balaguer (1824–1901), mens bevegelsens fremste dikter var Jacint Verdaguer (1845–1902). I denne perioden var Àngel Guimerà (1845–1924) den mest anerkjente dramatikeren, og den naturalistiske Narcís Oller (1846–1930) var den fremste romanforfatteren. Under innflytelse av den kastiljanske modernista-bevegelsen fikk litteraturen i 1890-årene en ny retning. De mest fremtredende forfatterne i disse årene var lyrikeren Joan Maragall (1860–1911), Santiago Rusiñol (1860–1931) og den Ibsen-inspirerte dramatikeren Ignaci Iglesias (1871–1928). På begynnelsen av 1900-tallet ble modernista-bevegelsen avløst av en bredere og fastere nasjonal, kulturell og intellektuell bevegelse, El Noucentisme, under ledelse av Eugeni d'Ors (1882–1954) og med Josep Carner (1884–1970) som sin fremste dikter. Fra samme periode kan nevnes Roussillon-dikteren Josep Sebastià Pons (1886–1962) og romanforfatteren Víctor Català (pseud. for Caterina Albert, 1869–1966). To av Mallorcas fremste lyrikere var Miquel Costa i Llobera (1854–1922) og Joan Alcover (1854–1926). Fra avantgarde-generasjonen som dukket opp etter den første verdenskrig, kan nevnes hovedrepresentanten Carles Riba (1893–1959), Josep Vicens Foix (1894–1987), Joan Salvat-Papasseit (1894–1924), Clementina Arderiu (1894–1976), Marià Manent (1898–1988) og Tomàs Garcés (1901–93). Til romanforfatterne fra denne perioden hører Sebastià Joan Arbó (1902–84) og til essayistene, Josep Pla (1897–1981).

Etter borgerkrigens slutt (1939) ble det praktisk talt forbudt å utgi katalanskspråklige publikasjoner. Fra omkring midten av 1950-årene bedret situasjonen seg noe, og man fikk etter hvert kjennskap til en ny forfattergenerasjon. Blant dens ledende lyrikere kan nevnes Pere Quart (pseud. for Joan Oliver, 1899–1986), Salvador Espriu (1913–85), Gabriel Ferrater (1922–72) og Joan Brossa (1919–98). Senere diktere er Joan Perucho (1920–2003) og Pere Gimferrer (f. 1945). Blant de fremste valencianske lyrikere regnes Vicent Andrés Estellés (1923–93), og blant mallorkinerne, Blai Bonet (1926–97). I disse årene fikk også romanen en renessanse, representert ved Llorenç Villalonga (1897–1980), særlig kjent for romanen Bearn (1961), Mercè Rodoreda (1909–83) med La plaça de Diamant (1962), Manuel Pedrolo (1918–90), Esther Tusquets (f. 1936), Baltasar Porcel (f. 1937), Montserrat Roig (1946–91), Carme Riera (f. 1948) og Quim Monzó (f. 1952).

Til generasjonen av romanforfattere født etter den spanske borgerkrigens slutt, hører også Eduardo Mendoza (f. 1943), Félix de Azua (f. 1944) og Manuel Vázquez Montalbán (1939–2003), som alle tre først og fremst har skrevet på spansk. En fremtredende essayist er Joan Fuster (1922–92).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.