Kasuistikk er en praktisk, etisk metode, argumentasjonsform eller tenkemåte med røtter i Aristoteles' forfatterskap.

Faktaboks

Uttale
kasuistˈikk
Etymologi
av latin casus, ‘et tilfelle’, ‘en hendelse’ eller ‘en omstendighet’

Metoden bygger på den menneskelige evnen til å gjenkjenne mønstre og sammenligne nåværende tilfeller (kasus) som krever moralsk vurdering (for eksempel abort), med allerede kjente tilfeller, og på dette grunnlag bedømme nye situasjoner.

Innsikt i hva som er rett og galt kommer ifølge Aristoteles fra sosialisering i et fellesskap. Den moralsk handlende må først få innsikt i fellesskapets konvensjonelle forbilder og handlingsmønstre, før hun eller han kan velge å ta ansvar for sine egne handlinger og det fellesskap han eller hun lever i.

Ved hjelp av argumentasjon vurderes og anerkjennes regler for hvert enkelt tilfelle. Den aristoteliske, dialektiske argumentasjonen tar ikke utgangspunkt i allmenngyldige moralske lover, men i allerede anerkjente meninger (enodoxa) og i fronesis eller praktisk erfaring.

Kasuistikken hviler opprinnelig på tutiorisme-prinsippet, et prinsipp om «å velge den sikre vei». Teologene i høymiddelalderen benyttet kasuistikk når de skulle ta stilling til samvittighetsspørsmål (casibus conscientiae) som kom opp under skriftemålene. Jesuittenes bruk av kasuistisk metode ble kritisert av Blaise Pascal, fordi den bare kunne komme frem til probabilisme, ikke sikkerhet.

Kasuistisk metode er vanlig i dagliglivets moralske sammenhenger, men kan også benyttes ved mer komplekse og teoretiske, etiske problemstillinger.

I tilnærmingen har kasuistikk likhetstrekk med dialektikk, hermeneutikk og retorikk. Hovedregelen innenfor kasuistikk er det formale likhetsprinsipp, som sier at like tilfeller skal behandles likt og at relevante forskjeller kan begrunne ulik behandling. Det er blant annet avgjørende om man anerkjenner den personen som handlet i det tidligere tilfellet, og om denne blir anerkjent og aktet av andre.

For å unngå at personlig vinning kommer foran moralske hensyn, skal de etiske vurderingene gjøres i et fellesskap; en skal lytte til den andres argumenter og forsøke å finne best mulige løsninger ut fra de opplysninger og kunnskaper som står til rådighet.

Kasuistisk metode kan sammenlignes med juridisk presedenstenkning, bruk av rettsavgjørelse i en tidligere lignende sak som forbilde for et senere, lignende tilfelle, og med bruk av prejudikater, det vil si bruk av rettsavgjørelser som, uten å være formelt bindende, legges til grunn for avgjørelsen av det samme spørsmålet i senere rettssaker.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Jonsen, Albert R. & Stephen Toulmin: The abuse of casuistry : a history of moral reasoning, 1988

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg