Etter lov om sterilisering av 3. juni 1977 kan en person som har bosted her i landet, etter søknad få tillatelse til kastrering hvis han på grunn av abnorm kjønnsdrift må formodes å ville begå sedelighetsforbrytelser. Søknaden må være frivillig inngitt. Kastrering brukes således aldri som straff, men kan for enkelte sedelighetsforbrytere være den eneste mulighet for å unngå fortsatt forvaring i institusjon.
Hvis vedkommende har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemning at han ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet, kan søknad fremsettes av vergen på hans vegne eller av politimesteren. Avgjørelsen treffes av et sakkyndig råd, Steriliseringsrådet, som består av helsedirektøren som formann og fire andre medlemmer, hvorav en dommer og to leger.
Søknad om kastrasjon har ikke blitt fremsatt siden 1974. I årene 1967–74 ble det fremsatt 14 søknader, men bare 4 ble innvilget. Til sammenligning kan nevnes at det i perioden 1935–1949 ble kastrert 102 domfelte sedelighetsforbrytere, altså gjennomsnittlig omtrent 7 om året.
Kirurgisk kastrering har dermed ikke vært anvendt i Norge på flere tiår. Det er usikkert om slik behandling har noen effekt og en vil i alle tilfelle først prøve med «kjemisk kastrering», det vil si legemidler som i hovedsak har samme effekt som fjerning av testiklene så lenge behandlingen pågår. Kjemisk kastrering kommer ikke inn under bestemmelsene i steriliseringsloven, men vil heller ikke bli gjennomført uten samtykke fra den det gjelder.
Om innhold av kastrering vises til medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.