I veterinærmedisinen foretas kastrasjon ved at kjertlene fjernes ved operasjon, eller ved at sædledere med parallelt løpende blodkar og nerver knuses ved hjelp av en spesiell tang. I begge tilfeller vil man oppnå total sterilitet, og selv ved knusing av sædstrengen vil også hormonproduksjonen etter en viss tid opphøre på grunn av manglende blodforsyning til testiklene. Ved kastrasjon foretatt før kjønnsmodningen uteblir de sekundære kjønnskarakterer. Ved kastrasjon i voksen alder vil virkningene på dyret som helhet bli mindre uttalt, da de sekundære kjønnskarakterer allerede er etablert. Felles for unge og voksne hanndyr er imidlertid at kastrasjonen fører til et roligere gemytt, noe som henger sammen med at kastrasjon medfører bortfall av hannlig kjønnshormon (testosteron).

Vanligvis er det unge hanndyr som kastreres. Dette gjøres for drøvtyggernes vedkommende først og fremst for å unngå uønsket befruktning av hunndyrene på fellesbeite, men også for å få roligere dyr med fetere slakt, samtidig som man (hos sau og geit) unngår brunstlukt og brunstsmak på kjøttet. Kastrasjon av drøvtyggere skjer vanligvis ved knusing av sædstrengen med tang. Metoden tilsvarer den samene har brukt i århundrer når de kastrerte reinkalv med sine egne tenner. Hos hest og svin derimot fjernes testiklene helt. Hos dyr i vekst vil kastrasjon gi en viss reduksjon i tilveksten, men dette oppveies av andre fordeler. Hos svin kastreres unge hanndyr for å unngå rånelukt og rånesmak («kjønnslukt») på slaktet. Dyrevernloven med forskrifter fastsetter strenge regler for utførelsen av kastrasjon.

Kastrerte hanndyr har spesielle betegnelser: hingst kalles vallak, okse kalles gjeldokse eller kastrat, bukk kalles gjeldbukk, vær kalles gjeldvær, råne kalles galte, hanekylling kalles kapun.

Se også sterilisering.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.