kassettbånd

Et kassettbånd, i dagligtale bare kassett, er et magnetbånd innebygget i en beholder slik at disse danner en enhet. Kassetter anvendes i en kassettspiller for lyd, bilde eller data.

Den etablerte standarden for lydkassetter er kompaktkassetten (Compact Cassette) som ble lansert av Philips høsten 1963. Den finnes både som uinnspilt («blank») eller ferdig innspilt (Musicassette). Musicassetten kan i prinsippet også benyttes til egne innspillinger. Kompaktkassetten var i utgangspunktet beregnet på bruk i diktafoner, men forbedringer i magnetbåndteknologi og bruk av støyreduksjon førte til at den også fikk et bruksområde på linje med grammofonplaten, samtidig som den var mer portabel. Langt på vei erstattet den også bruken av spolebånd til amatørbruk.

Kompaktkassetten har magnetbånd på små spoler internt og har åpninger der lydhodene i kassettspilleren får kontakt med båndet under bruk. Båndet har en bredde på 0,15 tommer (3,81 millimeter) og spiller med en hastighet på 1 7/8 tomme per sekund. En monokassett har ett spor i hver retning (kassetten snus ved slutten av side 1), en stereokassett har to spor i hver retning. Ett stereospor har kun en bredde på 0,6 millimeter.

I utgangspunktet var kompaktkassettens store fordel at den var enkel i bruk, både ved innspilling og avspilling. Det store kulturelle gjennombruddet for formatet kom imidlertid på slutten av 1970-tallet da Sonys portable kassettspiller Walkman gjorde det mulig høre musikk hvor som helst, når som helst. Formatet var ikke spesielt velegnet til masseproduksjon av innspilt lyd på samme måte som vinylplater — hvert eksemplar må i prinsippet kopieres separat — men teknologien var enkel og førte til en oppblomstring av subkulturer både av musikalsk og politisk art.

På samme måten som vinylplaten ble kompaktkassetten nærmest utkonkurrert av CD'en på 1980-tallet. Imidlertid har formatet de senere årene hatt en oppblomstring, som et tillegg til musikkstrømming eller som et format for lydkunst og musikkategorier av mindre kommersiell verdi.