karren

Rillekarren danner fingerbrede riller som strekker seg fra de aller øverste kantene av en kalksteinsflate og 20–100 cm nedover, før de går over i en glatt overflate, såkalt utjevningsflate. Meget små rillekarren (mindre enn 1 cm i tverrmål) kalles mikroriller.

Større takrenneformede karren (rennekarren) kan bli flere meter lange og 10–50 cm i tverrmål. I noen tilfeller kan de utvikle et svingete forløp (meanderkarren). Rille- og rennekarren kan også finnes på gulv og vegg i grotter. Trinnkarren er horisontale, trappeformede innhakk som mest ligner helavtrykk i bratte snøbakker.

Nedstrøms for rillekarren og mellom trinnkarren finner man utjevningsflater, som er horisontale eller svakt skrånende, plane flater uten riller. De er hydrodynamisk betinget og dannes hvor avrenningen danner en sammenhengende vannfilm med laminær strøm.

Ordet kluftkarren kommer fra tysk, av engelsk grikes. Kluftkarren er dannet langs sprekker. Store kluftkarren kalles natursjakter og kan danne inngang til underliggende grottesystemer, særlig i alpin karst. Mange alpine natursjakter inneholder snøplugger og kalles da kotliche (av slovensk 'liten kjele'). I andre områder kan de inneholde jord, slik at de danner en overgang til de halvfrie karrentypene.

Frie karrenformer som mottar aggressivt vann fra en punktformig kilde. Dette fører til at karrenformen blir dypere og bedre utviklet enn normalt.

Ved siden av kotliche (snøplugg-kjeler) i alpine områder, finnes i tropisk-tempererte strøk ulike panneformede karrenformer, som enten kalles solution pans, solution pits (eng.) eller kamenitzas. Kamenitzaformen er den best utviklede av alle. Den har horisontal, flat bunn og oftest overhengende kanter som på toppen har en skarp egg mot toppflaten av kalksteinen. Slammet som dannes ved forvitringen, beskytter bunnen, slik at korrosjonen dirigeres ut mot sidene og derved gir overhengende kanter. Kamenitzas har ofte en utløpskanal i form av en dyp renne.

I fuktige tropiske strøk kan tilsvarende kjeler og renner over meget lang tid også utvikles i granitter og kvartsitter. De kalles da henholdsvis offerkjeler og blodrenner, noe som henspiller på en tidligere feiltolkning av disse formene som gikk ut på at de var laget av mennesker i en rituell hensikt.

I områder som har hatt breerosjon, vil kalken ofte være fjernet lagvis, slik at det dannes store, horisontale toppflater, eng. pavements, parallelt med lagflatene i kalken. Flaten kan igjen være oppdelt av vertikale sprekker. Senere karstprosesser vil utvide sprekkene til kløfter, grikes, mens de gjenværende blokkene kalles clints. Clint-blokkene kan videre utvikle renne- eller rundkarren, avhengig av om de har vegetasjonsdekke eller ikke. Clint and grike-topografi er meget vanlig å finne i nordlige og tempererte områder som tidligere har vært nediset. Yorkshire-området i Nord-England og fylket Clare i Irland er kjent for sine velutviklede pavements.

En egen type karrenformer dannes i strandsonen i hav og innsjøer. I tillegg til korrosjon virker også borende organismer og alger og bølgeslitasje inn under dannelsen. Karrenformene varierer både i størrelse og form etter hvert som en beveger seg opp igjennom flomålet til tørt land. Littoralkarren er enten skålformede, kamenitza-lignende, eller danner skarpe pinakler.