Karren, kanneleringer, oppløsningsfenomener som dannes på overflaten av karstbergarter. Karren er et av de lettest gjenkjennelige karaktertrekk ved karst. Karren er oftest lineære og renneformede, men også grop- eller panneformede. Grupper av karren kalles karrenfelt (ty. karrenfelder). På grunn av at dannelsen i hovedsak er styrt av tilførsel og avrenning av vann og dets surhetsgrad, inndeles de ulike karrenformene oftest i tre hovedgrupper: frie, halvfrie og overdekkede karren. Dette refererer til ulike grader av kontakt mellom karrenformene og eventuelt jordsmonn. Jordsmonnet påvirker både avrenningsforholdene og surhetsgraden i vannet.

Lineære, unntaksvis meandrerende, riller og renner som i hovedsak er dannet fra regn- og snøsmeltevann med fri avrenning. Alle frie karrentyper har knivskarpe «vannskiller».

Rillekarren danner fingerbrede riller som strekker seg fra de aller øverste kantene av en kalksteinsflate og 20–100 cm nedover, før de går over i en glatt overflate, såkalt utjevningsflate. Meget små rillekarren (mindre enn 1 cm i tverrmål) kalles mikroriller.

Større takrenneformede karren (rennekarren) kan bli flere meter lange og 10–50 cm i tverrmål. I noen tilfeller kan de utvikle et svingete forløp (meanderkarren). Rille- og rennekarren kan også finnes på gulv og vegg i grotter. Trinnkarren er horisontale, trappeformede innhakk som mest ligner helavtrykk i bratte snøbakker.

Nedstrøms for rillekarren og mellom trinnkarren finner man utjevningsflater, som er horisontale eller svakt skrånende, plane flater uten riller. De er hydrodynamisk betinget og dannes hvor avrenningen danner en sammenhengende vannfilm med laminær strøm.

ty. av eng. grikes er dannet langs sprekker. Store kluftkarren kalles natursjakter og kan danne inngang til underliggende grottesystemer, særlig i alpin karst. Mange alpine natursjakter inneholder snøplugger og kalles da kotliche (av slovensk 'liten kjele'). I andre områder kan de inneholde jord, slik at de danner en overgang til de halvfrie karrentypene.

Frie karrenformer som mottar aggressivt vann fra en punktformig kilde. Dette fører til at karrenformen blir dypere og bedre utviklet enn normalt.

Karren som er delvis dekket av, eller inneholder jord med vegetasjon, organisk materiale og uløselige rester av kalksteinen. Dette dekket virker på to måter: for det første produserer jordsmonnet karbondioksid, CO2, som øker surheten og dermed oppløsningen av kalkstein, og for det andre virker det som en svamp som både fordeler og bevarer fuktigheten lokalt. Resultatet blir sterk overfordypning der det organiske materialet kommer i kontakt med kalksteinen.

Ved siden av kotliche (snøplugg-kjeler) i alpine områder, finnes i tropisk-tempererte strøk ulike panneformede karrenformer, som enten kalles solution pans, solution pits (eng.) eller kamenitzas. Kamenitzaformen er den best utviklede av alle. Den har horisontal, flat bunn og oftest overhengende kanter som på toppen har en skarp egg mot toppflaten av kalksteinen. Slammet som dannes ved forvitringen, beskytter bunnen, slik at korrosjonen dirigeres ut mot sidene og derved gir overhengende kanter. Kamenitzas har ofte en utløpskanal i form av en dyp renne.

I tropisk-humide strøk kan tilsvarende kjeler og renner over meget lang tid også utvikles i granitter og kvartsitter. De kalles da henholdsvis offerkjeler og blodrenner, noe som henspiller på en tidligere feiltolkning av disse formene som gikk ut på at de var laget av mennesker i en rituell hensikt.

Karren dannet under et kontinuerlig humusdekke. Formene er gjerne større enn de frie karrentypene, slik at riller mangler. Alle former er avrundet; skarpe vannskiller mangler.

Den vanligste formen er rundkarren, parallelle renner som kan bli mye lengre og dypere enn rennekarren. I tverrsnitt danner grupper av rundkarren et bølgeformet eller sinusoidalt mønster. Jordsmonnet gjør oppløsningen diffus, slik at formen blir rund, mens lengderetningen er orientert ned langs avrenningsretningen.

Under jorddekke, især der overflaten har ubetydelig fall, vil det dannes et meget uregelmessig relieff, med rørformede sjakter og korte rundkarren som går på kryss og tvers. I tropiske og subtropiske strøk kan slikt relieff bli flere titalls meter dypt, og jorderosjon vil eksponere et nesten ufremkommelig terreng. Steinskogen i Yunnan-provinsen i Kina er eksempel på dype kluftkarren eksponert ved jorderosjon.

I områder som har hatt breerosjon, vil kalken ofte være fjernet lagvis, slik at det dannes store, horisontale toppflater, eng. pavements, parallelt med lagflatene i kalken. Flaten kan igjen være oppdelt av vertikale sprekker. Senere karstprosesser vil utvide sprekkene til kløfter, grikes, mens de gjenværende blokkene kalles clints. Clint-blokkene kan videre utvikle renne- eller rundkarren, avhengig av om de har vegetasjonsdekke eller ikke. Clint and grike-topografi er meget vanlig å finne i nordlige og tempererte områder som tidligere har vært nediset. Yorkshire-området i Nord-England og fylket Clare i Irland er kjent for sine velutviklede pavements.

En egen type karrenformer dannes i strandsonen i hav og innsjøer. I tillegg til korrosjon virker også borende organismer og alger og bølgeslitasje inn under dannelsen. Karrenformene varierer både i størrelse og form etter hvert som en beveger seg opp igjennom flomålet til tørt land. Littoralkarren er enten skålformede, kamenitza-lignende, eller danner skarpe pinakler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. mai 2013 skrev Torstein Finnesand

Hei. Lurer på om det norske ordet for clint er fastsatt? Ser at det på tysk heter flachkarren, som tilsier at flatkarren er et mulig norsk ord.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.