Karies, også kalt hull i tennene, er en infeksjonssykdom som skyldes noen av de bakteriene som normalt lever i munnhulen.

Kariesaktiviteten i befolkningen er i de siste 20–30 år betydelig redusert. Særlig gjelder dette blant barn og unge, men det er fremdeles mye karies i visse grupper av befolkningen. På linje med andre livsstilsykdommer er det en sosialgradient som påvirker fordelingen av karies i befolkningen.

Karies er resultatet av en komplisert vekselvirkning mellom organismen og miljøet. Mottakeligheten for karies kan variere mye fra individ til individ og også hos det samme individ i forskjellige perioder av livet.

Den alminnelige helsetilstanden, medisinbruk, spisevanene, tannhygienen, kunnskapsnivå og jordbunnens innhold av mineraler er noen av de faktorene som øver innflytelse på kariesforholdene i en befolkning. Tre faktorer har særlig vekt:

  1. Spisevaner (kostens innhold av sukker, kostens klebrighet og omfanget av mellommålsspising)
  2. Individuelle forhold som spytt og emaljekvalitet; individer med munntørrhet har økt risiko for karies
  3. Munnhygiene, med vekt på bruk av fluor

Hullene i tennene oppstår fordi bakteriene danner organiske syrer, især melkesyre, som virker oppløsende på tennenes kalksalter (hydroksylapatitt) og utskiller enzymer som bryter ned proteiner i emalje og tannbein.

Denne demineraliseringen (avkalkingen) er den fundamentale kariesprosessen, men det er mange forhold som har betydning for om prosessen kommer i gang. På en emaljeflate som klinisk vurdert er kariesfri, vil det være en balanse mellom demineralisering (som skyldes bakterienes syrepåvirkning) og remineralisering ved mineralopptak fra spytt og biofilm. Hvis det oppstår en ubalanse, slik at demineralisering dominerer, vil symptomer på kariessykdommen kunne oppstå på tannens overflate.

Forskjell i spyttsekresjonens omfang og i spyttets kjemiske sammensetning kan være en av årsakene til at ikke alle er like mottakelige for karies. Genetiske forhold, samt forskjeller i bakteriefloraen, synes også å være av betydning. Bakterien Streptococcus mutans er vist å være en viktig bakterie i et kariesangrep, og denne bakterien kan produsere syre.

Syreproduksjonen i biofilmen (tannbelegg eller plakk) har stor betydning for utvikling av karies. I tillegg til S. mutans er det også andre bakterier som har betydning for kariesutviklingen.

Nyere forskning med molekylærbiologiske teknikker har påvist at det er mer enn 700 forskjellige bakterietyper i munnhulen, og det er dobbelt så mange som enn tidligere kjente til. Ulike medikamenter kan redusere spyttmengden, noe som gir økt fare for karies.

Et kariesangrep begynner som en liten, matthvit, krittaktig flekk i den blanke, gjennomskinnelige, svakt gulaktige emaljen. Flekken skyldes endret lysbrytning i den avkalkede emaljen. Senere, når krystallene bryter sammen, slik at overflaten blir ru, kan tannlegen påvise defekten med en spiss sonde. Et egentlig hull (en kavitet) oppstår først når prosessen etter en tids forløp er kommet inn i emaljen, slik at bakteriene etterhvert kan angripe tannbenet under emaljen.

Tannbenet (dentin) har en annen struktur enn emaljen og inneholder mer organisk stoff, og her brer prosessen seg ofte langt hurtigere, slik at emaljen undermineres over et større område og kan briste. Karies kan også angripe tannens rotoverflate dersom tannfestet har trukket seg nedover roten og tannens rot er eksponert. Dette kan ofte skje på eldre individer, og kariesforløpet kan være hurtig dersom det ikke tas forholdsregler.

Kariesutvikling kan forløpe smertefritt, men som regel blir den angrepne tannen følsom for varmt og kaldt, surt og søtt. Dentinet kan være følsomt ved sondering, og tannens nerve (pulpa) inneholder rikelig med nerveceller.

Pulpaen er et bindevev som innholder de dentinproduserende cellene og tannens nerver og blodkar. Den reagerer på irritasjon som karies med å danne ny dentin. Denne barrieren mot kariesangrepet kan ikke alltid forhindre at også pulpaen angripes av bakteriene. En slik bakteriell pulpitt kan, hvis den ikke behandles, føre til vevsdød, og betennelsen kan bre seg gjennom rotkanalene til kjevebenet, slik at det oppstår betennelsesvev i beinet (granulomer) omkring rotspissene (apikal periodontitt). Da pulpaen er helt omgitt av benvev, kan betennelsen fremkalle tannpine: sterke, dunkende og vedholdende smerter, som skyldes trykk fra puss- og blodansamlinger og utvidede blodkar mot tannens nerver.

Hvis et overflatisk kariesangrep stopper opp, kan emaljen remineraliseres, slik at følgen bare blir en mattlig eller brunlig misfarging. Hvis det derimot er et substanstap som når inn i tannbenet, kan ikke tannen reparere seg selv, men det skjer en påleiring av dentin mot pulpahulrommet (reparasjonsdentin). Dentinkanalene i dentinet kan også tettes igjen (sklerotiseres).

Synet blant tannleger på når det er hensiktsmessig å behandle karies med fylling, har endret seg mye over tid. På 1960 og 70-tallet ble de aller fleste karieslesjoner behandlet med fylling, mens i dag er det rådende synet at emaljekaries kan behandles med plakkfjerning (tannpuss og tanntråd) og regelmessig tilførsel av fluor (fra tannkrem, fluorlakk, fluorskyll og/eller fluortabletter).

I dag er det vanlig at tannlegene er mer tilbakeholdende med å legge fyllinger og reserverer denne behandlingen for mer alvorlige kariesangrep. Fyllinger kan være helt nødvendige for å bygge opp tannen etter alvorlig skade, men fyllinger må vanligvis gjøres om etter noen år. Mange fyllinger holder mindre enn ti år, og hver gang en fylling gjøres helt om, vil det bli fjernet mer av den gjenstående tannen. Fyllinger kan ofte repareres istedet for å skiftes helt. Dette vil kunne redusere behovet for å fjerne tannsubstans, samtidig som kostnadene kan være lavere.

Som fyllingsmateriale brukes særlig plastbaserte materialer som er forsterket med keramiske fyllpartikler. Tidligere brukte man amalgam, som er en legering av sølv, tinn, kobber og kvikksølv. Fra 1. januar 2008 er dette materialet ikke tillatt å bruke. Begrunnelsen er først og fremst hensynet til miljøet.

Kroner og innlegg brukes til gjenoppbygging av sterkt ødelagte tenner. Kronene er som oftest av porselen og/eller gull. Hvis pulpaen har omfattende betennelse eller er død, er det nødvendig å fjerne den. Rotkanalene renses og desinfiseres, før de fylles (rotfylling).

Den gravides, og senere barnets, kost må inneholde alle de stoffene som emaljen bygges opp av, først og fremst kalsium og fosfor, i tilstrekkelige mengder. Med et vanlig kosthold er dette tilfredsstilt.

De syrene som kan angripe emaljen, dannes ved at bakteriene gjærer karbohydrater. Syredannelsen begynner straks det kommer sukker i munnhulen, og kan ikke forhindres, men den kan begrenses ved at man nedsetter kostens innhold av lettspaltelige karbohydrater, som sukrose (alminnelig sukker). Formodentlig er det store sukkerforbruket i den industrialiserte verden forklaringen på at karies tidligere angrep store deler av befolkningen. Dette forholdet er nå betydelig bedret, ikke minst på grunn av fluor i tannkrem.

Det er likevel ikke så mye det sukkeret som inntas ved måltidene, som er skadelig for tennene. Emaljen angripes først ved en ganske høy surhetsgrad (pH = 5), og denne surhetsgraden nås bare sjelden, fordi syren nøytraliseres av spyttet, og fordi sukkeret ikke oppholder seg så lenge i munnhulen. Langt skadeligere er det sukkeret som inntas mellom måltidene i form av søte drikker, sjokolade, sukkertøy, karameller, kaker osv. Under disse omstendighetene blir syredannelsen langvarig, og det spyttet som utsondres, har ikke så stor nøytraliserende virkning som det spyttet som utskilles under tygging av vanlige måltider.

Fluor spiller en særlig stor rolle. Emalje består i likhet med dentin og alt annet benvev overveiende av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt, Ca(OH)2–3Ca3(PO4)2, men det har vist seg at hvis hydroksylapatitten omdannes til apatitt ved at hydroksylgruppene (OH)2 erstattes med fluor (F2), blir emaljen mer syrebestandig og mer motstandsdyktig mot kariesangrep. Fluor opptas særlig fra fluorholdig tannpasta og fra drikkevannet, og i mange land har man oppnådd en meget betydelig nedsettelse av karieshyppigheten ved fluoridering (tilsetning av fluor) til fluorfattig drikkevann.

Fluoridering praktiseres ikke i Norge, men i stedet tilrådes det å gi utsatte barn et tilskudd i form av fluortabletter eller fluorskylling (barn over 6 år). For stor fluortilførsel er skadelig for emaljeutviklingen, slik at doseringen er viktig. Når emaljen først er dannet, kan emaljens ytterste lag tilføres fluor ved pensling, skylling eller pussing av tennene med fluorholdige forbindelser eller ved bruk av fluortyggegummi og lignende. De aller fleste tannpastaene som selges i Norge inneholder fluor.

Munnhygienen (tannbørsting med mer) tar sikte på å begrense syredannelsen ved å fjerne det belegget som stadig avleires på tennene. Belegget, som også kalles plakk eller biofilm, er en tynn hinne av glykoprotein, som utfelles av spyttet. Hinnen holder fast på mikroskopiske matrester som begunstiger veksten av bakterier og andre mikroorganismer. Innerst mot tannflaten, hvor spyttet bare langsomt trenger inn, kan surhetsgraden bli så høy at emaljen skades.

Plakket kan bli tykt dersom det ikke fjernes og kosten inneholder mye lettspaltelige karbohydrater. Karies opptrer oftest der plakket er særlig vanskelig å fjerne, det vil si i de dype, men smale furene i kinntennenes tyggeflater og like under kontaktpunktene mellom nabotenner. Likeledes opptrer karies hyppig langs tannkjøttranden, hvor tannkjøttet danner en slags «hylle» inn mot tannflaten som matrester kan avleires på.

Matpartikler mellom tennene fjernes best med tanntråd, tannstikker eller mellomromsbørster. God munnhygiene, kombinert med fluorbruk (eksempelvis fra tannpasta), kan forhindre kariesutvikling hos de fleste.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. april 2014 skrev Merete Nygård

Hvilken dato ble denne artikkelen oppdatert sist ?

Merete

10. april 2014 skrev Ivar Espelid

Denne artikkelen ble senest oppdatert 14.5.2012. Har du synspunkter på innholdet så vil jeg gjerne høre mer om det.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.