caries dentalis, hull i tennene, tannråte, infeksjonssykdom som skyldes noen av de bakteriene som normalt lever i munnhulen.

Karies er resultatet av en komplisert vekselvirkning mellom organismen og dens miljø. Mottakeligheten for karies kan variere mye fra individ til individ og også hos det samme individ i forskjellige perioder av livet.

Den alminnelige helsetilstanden, medisinbruk, spisevanene, tannhygienen, kunnskapsnivå og jordbunnens innhold av mineraler er noen av de faktorene som øver innflytelse på kariesforholdene i en befolkning. Tre faktorer har særlig vekt: 1) spisevaner (kostens innhold av sukker, kostens klebrighet og omfanget av mellommålsspising), 2) individuelle forhold som spytt og emaljekvalitet. Individer med munntørrhet har økt risiko for karies og 3) munnhygiene med vekt på fluorbruk.

Hullene oppstår fordi bakteriene danner organiske syrer, især melkesyre, som virker oppløsende på tennenes kalksalter (hydroksylapatitt) og utskiller enzymer som bryter ned proteiner i emalje og tannbein. Denne demineraliseringen (avkalkingen) er den fundamentale kariesprosessen, men det er mange forhold som har betydning for om prosessen kommer i gang. På en emaljeflate som klinisk vurdert er kariesfri, vil det være en balanse mellom demineralisering (skyldes bakterienes syrepåvirkning) og remineralisering ved mineralopptak fra spytt og biofilm. Hvis det oppstår en ubalanse slik at demineralisering dominerer, vil symptomer på kariessykdommen kunne oppstå på tannens overflate.

Forskjell i spyttsekresjonens omfang og i spyttets kjemiske sammensetning kan være en av årsakene til at ikke alle er like mottakelige for karies. Genetiske forhold, samt forskjeller i bakteriefloraen synes også å være av betydning. Bakterien Streptococcus mutans er vist å være en viktig bakterie i et kariesangrep og denne bakterien kan produsere syre. Syreproduksjonen i biofilmen (tannbelegg eller plakk – 2 (SML-artikkel)) har stor betydning for utvikling av karies. I tillegg til S. mutans er det også andre bakterier som har betydning for kariesutviklingen. Nyere forskning med molekylærbiologiske teknikker har påvist at det er mer enn 700 forskjellige bakterietyper i munnhulen og det er dobbelt så mange som enn tidligere kjente til. Ulike medikamenter kan redusere spyttmengden, noe som gir økt fare for karies.

Et kariesangrep begynner som en liten, matthvit, krittaktig flekk i den blanke, gjennomskinnelige, svakt gulaktige emaljen. Flekken skyldes endret lysbrytning i den avkalkede emaljen. Senere, når krystallene bryter sammen, slik at overflaten blir ru, kan tannlegen påvise defekten med en spiss sonde. Et egentlig hull (en kavitet) oppstår først når prosessen etter en tids forløp er kommet inn i emaljen, slik at bakteriene etterhvert kan angripe tannbenet under emaljen. Tannbenet (dentin) har en annen struktur enn emaljen og inneholder mer organisk stoff, og her brer prosessen seg ofte langt hurtigere, slik at emaljen undermineres over et større område og kan briste. Karies kan også angripe tannens rotoverflat dersom tannfestet har trukket seg nedover roten og tannens rot er eksponert. Dette kan ofte skje på eldre individer og kariesforløpet kan være hurtig dersom det ikke tas forholdsregler.

Kariesutvikling kan forløpe smertefritt, men som regel blir den angrepne tannen følsom for varmt og kaldt, surt og søtt. Dentinet kan være følsomt ved sondering og tannens nerve (pulpa) inneholder rikelig med nerveceller. Pulpaen er et bindevev som innholder de dentinproduserende cellene og tannens nerver og blodkar. Den reagerer på irritasjon som karies med å danne ny dentin. Denne barrieren mot kariesangrepet kan ikke alltid forhindre at også pulpaen angripes av bakteriene. En slik bakteriell pulpitt kan, hvis den ikke behandles, føre til vevsdød, og betennelsen kan bre seg gjennom rotkanalene til kjevebenet, slik at det oppstår betennelsesvev i beinet (granulomer) omkring rotspissene (apikal periodontitt). Da pulpaen er helt omgitt av benvev, kan betennelsen fremkalle tannpine: sterke, dunkende og vedholdende smerter, som skyldes trykk fra puss- og blodansamlinger og utvidede blodkar mot tannens nerver.

Hvis et overflatisk kariesangrep stopper opp, kan emaljen remineraliseres, slik at følgen bare blir en mattlig eller brunlig misfarging. Men hvis det er et substanstap som når inn i tannbenet, kan ikke tannen gjenoppbygge seg selv. Skaden må da repareres av tannlegen, som borer ut hullet for å fjerne det ødelagte vevet før fyllingen legges inn.

Som fyllingsmateriale brukes særlig plastbaserte materialer som er forsterket med keramiske fyllpartikler. Tidligere ble brukt amalgam, som er en legering av sølv, tinn, kobber og kvikksølv. Fra 1. januar 2008 var dette materialet ikke tillatt å bruke. Begrunnelsen var først og fremst hensynet til miljøet. Kroner brukes til gjenoppbygging av sterkt ødelagte tenner. Kronene er som oftest av porselen og/eller gull. Hvis pulpaen er betent, kan det bli nødvendig å fjerne den. Rotkanalene renses og desinfiseres, før de fylles (rotfylling).

Den gravides, og senere barnets, kost må inneholde alle de stoffene som emaljen bygges opp av, først og fremst kalsium og fosfor, i tilstrekkelige mengder. Med et vanlig kosthold er dette ikke noe problem. De syrene som kan angripe emaljen, dannes ved at bakteriene gjærer karbohydrater. Syredannelsen begynner straks det kommer sukker i munnhulen, og kan ikke forhindres, men den kan begrenses ved at man nedsetter kostens innhold av lettspaltelige karbohydrater, som sukrose (alminnelig sukker). Formodentlig er det store sukkerforbruket i den industrialiserte verden forklaringen på at karies tidligere angrep store deler av befolkningen. Dette forholdet er nå betydelig bedret, blant annet på grunn av fluorbehandlingen. Kariesaktiviteten er i de siste 20–30 år redusert med mer enn 50 %. Særlig gjelder dette den yngre befolkningen. Det er likevel ikke så mye det sukkeret som inntas ved måltidene, som er skadelig for tennene. Emaljen angripes først ved en ganske høy surhetsgrad (pH = 5), og denne surhetsgraden nås bare sjelden, fordi syren nøytraliseres av spyttet, og fordi sukkeret ikke oppholder seg så lenge i munnhulen. Langt skadeligere er det sukkeret som inntas mellom måltidene i form av søte drikker, sjokolade, sukkertøy, karameller, kaker osv. Under disse omstendighetene blir syredannelsen langvarig, og det spyttet som utsondres, har ikke så stor nøytraliserende virkning som det spyttet som utskilles under tygging av vanlige måltider.

Fluor spiller en særlig stor rolle. Emalje består i likhet med dentin og alt annet benvev overveiende av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt, Ca(OH)2–3Ca3(PO4)2, men det har vist seg at hvis hydroksylapatitten omdannes til apatitt ved at hydroksylgruppene (OH)2 erstattes med fluor (F2), blir emaljen mer syrebestandig og mer motstandsdyktig mot kariesangrep. Fluor opptas særlig med fluorholdig tannpasta og drikkevannet, og i mange land har man oppnådd en meget betydelig nedsettelse av karieshyppigheten ved fluoridering (tilsetning av fluor) til fluorfattig drikkevann. Fluoridering praktiseres ikke i Norge, men i stedet tilrådes det å gi utsatte barn et tilskudd i form av fluortabletter. For stor fluortilførsel er skadelig for emaljen slik at doseringen er viktig. Når emaljen først er dannet, kan emaljens ytterste lag tilføres fluor ved pensling, skylling eller pussing av tennene med fluorholdige forbindelser eller ved bruk av fluortyggegummi o.l. De aller fleste tannkremene som selges i Norge inneholder fluor.

Munnhygienen (tannbørsting m.m.) tar sikte på å begrense syredannelsen ved å fjerne det belegget som stadig avleires på tennene. Belegget, som også kalles plakk eller biofilm, er en tynn hinne av glykoprotein, som utfelles av spyttet. Hinnen holder fast på mikroskopiske matrester som begunstiger veksten av bakterier og andre mikroorganismer. Innerst mot tannflaten, hvor spyttet bare langsomt trenger inn, kan surhetsgraden bli så høy at emaljen skades. Plakket kan bli tykt dersom det ikke fjernes og kosten inneholder mye lettspaltelige karbohydrater. Karies opptrer oftest der plakket er særlig vanskelig å fjerne, dvs. i de dype, men smale furene i kinntennenes tyggeflater og like under kontaktpunktene mellom nabotenner. Likeledes opptrer karies hyppig langs tannkjøttranden, hvor tannkjøttet danner en slags hylle inn mot tannflaten som matrester kan avleires på. Matpartikler mellom tennene fjernes best med tanntråd eller tannstikker. En god munnhygiene kombinert med fluorbruk (eksempelvis fra tannpasta) kan forhindre kariesutvikling hos de fleste.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. april 2014 skrev Merete Nygård

Hvilken dato ble denne artikkelen oppdatert sist ?

Merete

10. april 2014 skrev Ivar Espelid

Denne artikkelen ble senest oppdatert 14.5.2012. Har du synspunkter på innholdet så vil jeg gjerne høre mer om det.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.