kardus

Kardus er en drivladning av krutt pakket i en pose av grovt papir eller tøy. Kardusladning brukes først og fremst til haubitser av middels eller stort kaliber, større enn ca. 120mm. Kardusladning nyttes der det er uhensiktsmessig med enhetspatron, det vil si ammunisjon med kruttet i en hylse av metall.

Enhetspatron kan være uhensiktsmessig av flere årsaker.

• Ammunisjon for kanon og haubits kan bli så stor og tung at den krever kran eller andre mekaniske eller hydrauliske innretninger for å lade. Med kardusladning lader man prosjektil og drivladning hver for seg, og det er mulig å håndtere ammunisjon til større kaliber manuelt.
• Med krumbaneskyts (haubitser) er mengden krutt en av flere metoder for å variere skuddvidden, det vil si hvor langt prosjektilet går. Det er derfor nødvendig å komme til kruttladningen for å endre mengden krutt.

Den største ulempen ved kardusladning er at den er dårlig egnet for automatlading. Videre blir våpenkonstruksjonen mer komplisert, det må innrettes en tettemekanisme som hindrer kruttgasser fra å slippe ut bakover når skuddet avfyres. Det kreves også en særskilt tennpatron som setter av drivladningen.

Selve kardusen er en pose av stoff eller (tidligere også) papir med en nøye oppmålt mengde krutt. Et sett med poser utgjør en ladning. Posene i en ladning vil ofte inneholde ulik mengde krutt. Når skytset lades, fjerner betjeningen eventuelt et antall poser før ladningen legges inn i laderommet (settes).

For 155mm kaubits, som er Nato-standard for feltartilleri, leveres det ulike kardusladninger:

• Ladning 3-7, fem poser av ulik størrelse og vekt. Ladning 7, 6, 5 og 4 kan fjernes i denne rekkefølgen, alt etter ønsket skuddvidde. Skyting på ladning 5 innebærer at posene 6 og 7 fjernes.
• Ladning 8, ikke delbar

Ettersom ladningsposene har ulik vekt, kan de ikke gjenbrukes. Overflødig krutt vil i regelen bli destruert ved brenning. Ladningsposen som ligger lengst bak i laderommet er utstyrt med en liten pakning med særlig følsomt krutt som overfører flammen fra tennpatronen til hovedladningen.

Kardusladningen lagres og transporteres i et kogger, en sylinderformet beholder av metall eller annet egnet materiale.

Delbare ladninger er nødvendig av flere grunner. Krumbaneskyts brukes på skyteavstander opp til 40 kilometer eller mer. For å få best mulig presisjon på ulike hold må prosjektilbanen har en gunstig endevinkel, gjerne i området 45-60 grader. Flat endevinkel gir stor spredning i skyteretningen. For bratt endevinkel medfører høy prosjektilbane og lang flyvetid. Dette gir stor vindpåvirkning på prosjektilet, som igjen reduserer treffsikkerheten. Videre må det være en viss overlapping mellom rekkeviddene for ulike ladninger. Om man må skifte til annen ladning under pågående ildgivning vil treffsikkerheten gå ned.

Artillerifaglig søker man å utvikle en standardisert ladningspose eller -boks som kan erstatte settet av poser med ulik vekt. Formålet er å kunne bruke alt krutt som leveres. Det har vist seg vanskelig å få den nødvendige fleksibiliteten og overlappingen mellom ladningene.

En mellomting mellom kardusladning og hylseladning er såkalt delbar enhetspatron, der kardusladningen er lagt i en hylse. Prosjektilet kan løftes av hylsa og kruttposer fjernes. Prosjektilet settes tilbake på plass på hylsa før skuddet lades. Delbar enhetspatron ble nyttet til eldre 105 mm felthaubits, men også til tidlige versjoner av den svenskproduserte FH77 med kaliber 155 mm.