Karbon, geologisk tidsavsnitt eller periode som ligger 354 til 290 millioner år tilbake, dvs. i senere del av den paleozoiske æra. Den kan deles inn i to epoker, tidlig- og senkarbon, med alder henholdsvis 354–323 og 323–290 millioner år.

Bergartene som ble dannet i karbonperioden utgjør det karbonske system eller karbonsystemet, først definert 1822 i Storbritannia av W. D. Conybeare og J. Phillips. Navnet ble gitt på grunn av den rikelige opptreden av karbon i form av steinkull i lagene. I Nord-Amerika har man benyttet uttrykkene Mississippian og Pennsylvanian for tidligkarbon og senkarbon.

Karbontiden var preget av store forandringer i geografien på Jorden. Landmassene var stort sett samlet i et sørlig kjempekontinent, Gondwanaland, og et nordlig, Laurasia, med havområdet Tethys mellom seg. Ved slutten av karbontiden skrumpet havet mellom de to store landområdene inn, og kontinentene støtte sammen og reiste den herzynske fjellkjede mellom seg. Foran fjellkjeden ble mange steder utviklet et sumpet deltaland med urskoger av kjempetrær beslektet med nålevende kråkefot og sneller. Landet sank, og sumpene ble mange ganger oversvømmet. Resultatet ble et belte med opptil 3500 m tykk steinkullførende sandstein tvers over Europa. Denne lagpakken har også betydning som kildebergart for de store gassforekomstene i Nederland og sørlige Nordsjøen.

I Europa og Nord-Amerika er kalkstein og andre havavleiringer vanlig i den eldste del av systemet, mens den yngste del består av sumpavsetninger med kull, skifer og sandstein. I Russland, Arktis og deler av Asia finnes kullene i den eldste del, og kalkstein i den øvre. Deler av det sørlige kontinentet (nå Sør-Afrika, Sør-Amerika, Australia m.m.) lå ved den daværende sydpol, og ble utsatt for langvaring nedisning. Istiden har satt spor etter seg ved morenekonglomerat (tillitt) på isskurt underlag, kjent fra vidt atskilte steder på den sørlige halvkule (se istid, karbon-perm).

Karbon er kanskje det økonomisk viktigste av alle de geologiske systemene, da det inneholder mesteparten av Jordens kullreserver og mange steder også oljeskifer og kildebergarter for olje og gass. Betydelige forekomster av jernmalm, kalkstein, ildfast leire og andre resurser er også knyttet til karbonske bergarter.

Vertebratene gjennomgikk en rivende utvikling i løpet av karbon, særlig amfibiene, som opptrådte i en rekke forskjellige former (opptil 2 meter lange), og reptilene, som dukket opp for første gang. Dyrelivet i havet var dominert av brachiopoder, foraminiferer, blekkspruter, snegler, sjøliljer, koraller, mosdyr og fisk, deriblant opptil 6 m lange kjempehaier. På land var det et rikt insektliv, bl.a. med kjempekakerlakker og øyenstikkerlignende former, der vingespennet var opptil 70 cm.

Bregne- og snelleplanter dominerte floraen, spesielt i sumpene, hvor de kunne danne opptil 30 meter høye trær.

I Norge var landmassen slitt ned til en jevn flate mot slutten av karbon, og en havbukt bredte seg inn over det som nå er Oslofeltet. Området her begynte å synke inn langs forkastninger, og de første vulkanene gav lavastrømmer som man i dag finner ovenpå rød slamstein og sandstein, f.eks. ved Horten, Semsvann og Kolsås.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.