Det å kapitulere, overgivelse av militære styrker. I folkeretten en avtale mellom de øverstbefalende på hver side om overgivelse av festninger, krigsskip eller troppeavdelinger. Ønske om kapitulasjon fikk tidligere gjerne uttrykk ved at det ble heist hvitt flagg (krigsskip «strøk flagget») og sendt parlamentærer til sjefen for den fiendtlige styrke. I dag antar kapitulasjon oftest andre former.

De nærmere vilkår avtales mellom de øverstbefalende; de kan ikke gå utenfor det som er nødvendig for selve kapitulasjonen uten godkjenning av de politiske myndigheter. Landkrigsreglementet av 1907 fastsetter i artikkel 35 at avtaler om overgivelse skal ta hensyn til de militære æresregler. Når de er avsluttet, skal de samvittighetsfullt overholdes av begge parter.

Den norske militære straffelov av 1902 setter i § 87 straff av fengsel fra 5 år for høyestbefalende på festning eller befestet plass som uten å ha anvendt alle midler til forsvar, overgir festningen eller plassen til fienden; det samme gjelder befalingsmann som i åpen mark overgir seg og sitt mannskap til fienden når det ennå var utsikt til å slå seg igjennom eller få unnsetning, og for høyestbefalende på flåte eller krigsskip som overgir seg under lignende omstendigheter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.