I den kristne tradisjon en kirkesanger, senere forsanger og leder av kirkesangen; i Den norske kirke i dag leder for menighetens kirkemusikalske virksomhet. Ved fremveksten av domkapitlene ble kantoratet en viktig funksjon innenfor disse. På luthersk grunn ble kantortjenesten knyttet sammen med undervisning av latinskolens elever som gjorde sangtjeneste i kirken. Av kantor ved en større kirke, eller med ansvar for musikken ved flere kirker (f.eks. Bach i Leipzig), ble det forventet at han selv komponerte musikken til kirkelig bruk (kantater osv.). Etter hvert overtok imidlertid organisten gjerne funksjonen som ledende kirkemusiker. I Norge forsvant kirkens behov for egen kantor i betydningen sangleder, særlig etter at det nye skolereglementet av 1809 flyttet ansvaret for sangtjenesten i kirken over til almueskolene.

I Den norske kirkeble tittelen kantor tatt opp igjen i 1980-årene som betegnelse for organiststillingen, for å tydeliggjøre at menighetens kirkemusiker har et hovedansvar for all sang og instrumentalmusikk. I 1996 vedtok Kirkemøtet en ny tjenesteordning der kantor er normalbetegnelsen. Organist brukes nå bare om kirkemusiker uten relevant (4 års) utdanning. Se også domkantor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.