Den kristne kanon er de tekstene som den kristne kirken anser som rettesnor og norm for lære og liv, det vil si tekstene som utgjør Bibelen.

Faktaboks

Uttale
kˈanon
Etymologi
gresk ‘rettesnor, målestokk’

Bibelen består av to ulike skriftsamlinger: Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Tekstene i Det gamle testamentet er tekster som ble ansett som hellige skrifter blant jødeneJesu tid. Hvor mange tekster som regnes med til Det gamle testamentet, er omdiskutert. Den katolske kirken og de ortodokse kirkene har med noen flere tekster enn det som er vanlig i protestantiske bibler.

Det nye testamentet ble til ved at tidlige kristne tekster fikk status som hellige skrifter. Tekstene som fikk denne statusen, var i hovedsak skrevet allerede i det første århundre av forfattere som direkte eller indirekte hadde hatt kontakt med Jesu apostler. Det var også avgjørende at de var utbredt og i allmenn bruk i de kristne menighetene, og at de var i samsvar med den læren som var overtatt fra Jesus og apostlene. Det finnes også noen tekster som ligner på de nytestamentlige tekstene, men som ikke kunne spores tilbake til apostlenes tid, og som ikke var allment kjent i de kristne menighetene. De fleste av dem omtales i dag som tidlig kristne apokryfer; et par av skriftene hører med blant de apostoliske fedre.

«Det gamle testamentet»

Den kristne kirken ble til innenfor rammen av den antikke jødedommen, som allerede hadde en samling skrifter som ble regnet som hellige og autoritative. De ble omtalt som «Loven, profetene og skriftene». I evangeliene viser Jesus til disse skriftene: det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene» (Lukasevangeliet, kapittel 24,44). Når de nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamentet som «Skriften», viser det at tekstene ble oppfattet som autoritative.

Den jødiske betegnelsen for denne tekstsamlingen er Tanakh, jødedommens hellige skrifter. Den vanligste vitenskapelige betegnelsen på disse skriftene er «Den hebraiske bibelen».

Septuaginta – en større samling av jødiske skrifter på gresk

Trientkonsilet
Ved Trientkonsilet på 1500-tallet bekreftet den katolske kirken at de anså de deuterokanoniske bøkene som kanoniske. Den tidlige kanoniseringen av den kristen Bibelen foregikk også via slike kirkemøter.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 4.0
St. Hieronymus spilte en viktig rolle i diskusjonen om apokryfene/omfanget av Det gamle testamentet
St. Hieronymus spilte en viktig rolle i diskusjonen om apokryfene/omfanget av Det gamle testamentet
Av .
Lisens: fri

Jødenes hellige skrifter er skrevet på hebraisk (og noen mindre avsnitt på arameisk). Omkring 200–100 fvt. ble de oversatt til gresk. Den mest kjente oversettelsen, kalt Septuaginta, inkluderte også en del tekster som jødene ikke regner med i sin kanon (slik den ble endelig definert i de første århundrer evt.). Septuagintas større kanon ble standardteksten for den kristne kirke.

Da den romerske kirkelæreren Hieronymus (347–419) oversatte Bibelen til latin, måtte han ta stilling til omfanget av Det gamle testamentet. Hieronymus’ mente at bare de skriftene som jødene betraktet som hellige, skulle regnes med. De øvrige skriftene i Septuaginta omtalte han som «apokryfene». På det tidspunktet var imidlertid Septuaginta så vel innarbeidet blant kristne at alle tekstene ble oversatt til latin og ble en del av Vulgata, kirkens bibel i hele den vestlige verden fram til reformasjonen på 1500-tallet. På reformasjonstiden ble omfanget av Det gamle testamentet igjen problematisert. Resultatet var at apokryfene etter hvert forsvant fra bibler oversatt i rammen av de reformerte kirkene, men ble beholdt i de fleste lutherske kirkene (se apokryfer). I den romersk-katolske kirke ble Vulgatas kanon bekreftet ved Trientkonsilet på midten av 1500-tallet.

Det nye testamentet

Hvilke skrifter som skulle bli en del av kristendommens kanon, ble verken bestemt av en enkeltperson eller av noe kirkemøte, ei heller var det snakk om å gjøre et utvalg blant mange ulike evangelier. Tilblivelsen av Det nye testamentet er tvert imot historien om en rekke tekster som på relativt kort tid ble anerkjent som hellige skrifter – uten at man talte om en kanon; det skjedde først på 300-tallet. Men prosessen startet mye tidligere.

Evangeliene

Evangeliene er de fire fortellingene i Det nye testamentet som handler om Jesu liv og gjerning: Matteusevangeliet, Markusevangeliet, Lukasevangeliet og Johannesevangeliet. Impulsen til å skrive om Jesus lå i Jesu offentlige fremtreden: Han vakte oppsikt med sitt budskap og sine handlinger. Tilhengerne hans trodde at han hadde stått opp fra de døde, og oppfattet ham som Guds sønn. Dette tilsa at det han hadde sagt og gjort, var svært viktig, og derfor ble det skrevet ned. I forskningen er det bred enighet om at evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes ble skrevet ned i tidsrommet 60–95 evt.

Disse eldste beretningene om Jesus baserte seg på muntlige overleveringer fra dem som hadde vært øyenvitner til begivenhetene – slik det står i prologen til Lukasevangeliet (Lukas, kapittel 1,1–4). De som skrev ned evangeliene var neppe øyevitner, men den tidlige kristne kirken antok at de hadde tilgang til informasjon fra pålitelige vitner. Justin Martyr (omkring år 150) omtaler evangeliene som «apostlenes erindringer». Man regnet altså med en historisk forbindelse mellom Jesus og de som skrev de fire evangeliene.

I andre halvdel av det 2. århundret ser de fire evangeliene ut til å være vel etablert som hellige skrifter. Til tross for ulikhetene mellom evangeliene ble de fire fremstillingene oppfattet som uttrykk for det samme budskapet. Dette viser seg ved overskriften disse tekstene har i håndskriftene: «Evangeliet etter…» – etterfulgt av navnet på de ulike evangelieforfatterne. Dette synes også å være en forutsetning for forsøket på å samskrive evangeliene til én beretning (se Diatessaron).

Andre evangelier

Selv om bare fire evangeliene ble betraktet som allment anerkjente, betyr ikke det at man i de tidligkristne menighetene bare kjente – eller bare leste – disse evangeliene. Flere tidligkristne forfattere hadde kjennskap til andre evangelier. Av og til kunne de sitere dem, men uten tilslutning. Den greske teologen og filosofen Clemens av Alexandria (omtrent 150–215) avviste et angivelig gammelt sitat ved å si: «Dette utsagnet finnes ikke i de fire evangeliene som er blitt overlevert til oss, men i Egypter-evangeliet.» Klemens kjente altså til dette Egypter-evangeliet, men avviste dets autoritet. Også teologen Origenes fra Alexandria (omtrent 185–254) viste til en rekke ulike evangelier (blant annet Egypter-, Tomas- og Mattias-evangeliene), men avviste dem med følgende utsagn: «Kirken har fire evangelier. Heretikerne har mange».

Det var ikke noe kirkemøte som fattet vedtak om hvilke evangelier som skulle brukes i de kristne menighetene, men det hadde vokst fram en konsensus i kirkene om fire evangelier som var så gamle at de på en eller annen måte kunne føres tilbake til Jesu apostler. I motsetning til andre evangelier var disse overlevert fra tidligere generasjoner og var i allmenn bruk.

Det såkalte Muratori-fragmentet (mest sannsynlig fra før år 200) nevner det populære skriftet Hyrden av Hermas, skrevet i første halvdel av det andre århundret. Det ble anbefalt lest, men ikke offentlig i kirkens gudstjenester. Grunnen var at det ikke var gammelt nok; det var blitt til etter apostlenes tid.

Muratori-fragmentet nevner også forfalskninger, det vil si skrifter som utga seg for å være skrevet av en apostel, men som viste seg ikke å være det. De var nemlig ikke i overensstemmelse med de skriftene som gikk tilbake til Jesus og apostlenes tid.

Anerkjennelse som hellig skrift

Før man begynte å tale om en skriftlig kanon («Det nye testamentet»), fantes det i realiteten en annen form for «kanon» (i betydningen rettesnor eller norm) i den tidlige kirke, nemlig «trosregelen» (latin regula fidei). Dette var en kort sammenfatning av den kristne tro slik den kom til uttrykk i apostlenes forkynnelse, og var bevitnet i de fire evangeliene og i Paulus’ brev, som alle var skrevet i det 1. århundret. På denne måten hadde man en målestokk for å vurdere nye evangelier (og andre skrifter) som dukket opp.

Ganske tidlig dukket det opp flere slike skrifter, blant andre Tomasevangeliet, Mariaevangeliet, Petersevangeliet, Tomas’ barndomsevangelium og Jakobs protevangelium. Blant disse var særlig det sistnevnte veldig populært og mye lest i den tidlige kristendommen. Jakobs protevangelium inneholdt knapt noe som var heretisk, det vil si som avvek fra de gjeldene oppfatningene. Likevel var det aldri aktuelt å gi det status på linje med de fire evangeliene som senere ble omtalt som kanoniske. Det – og de andre skriftene som er nevnt – hørte nemlig ikke med til de eldste overleveringene fra apostlenes tid.

Paulusbrevene

De eldste bevarte kristne skrifter er Paulus’ brev (skrevet omkring 50–60 evt.), og det var også de som først ble samlet. Like etter år 100 antydes det at det eksisterer en samling Paulusbrev både hos Ignatius av Antiokia og hos Polykarp. Det samme gjelder 2. Petersbrev (kapittel 3,15–16) som i alle fall forutsetter kjennskap til en rekke Paulusbrev og oppfatter dem som autoritative.

Det er verd å merke seg at ingen av de gamle håndskriftene til Paulusbrevene bare omfatter ett enkelt brev. De fleste omfatter alle Paulusbrevene, noe som viser at de ble oppfattet som en samling. Også Hebreerbrevet ble av de fleste oppfattet som et brev skrevet av Paulus, og det fikk dermed allmenn anerkjennelse, men noen stilte spørsmålstegn ved forfatterspørsmålet og dermed ved hele brevet.

Apostlenes gjerninger og de katolske brev

Blant de øvrige skriftene var det bare Apostlenes gjerninger, 1. Petersbrev og 1. Johannesbrev som tidlig ble allment anerkjent. De øvrige brevene var lenge omdiskutert. Størst usikkerhet var trolig knyttet til 2. Petersbrev. Det er første gang nevnt av Origenes (omtrent 185–254). Hvis brevet ikke var allment kjent før denne tid, er det ikke underlig at det hadde problemer med å bli anerkjent. Når det gjaldt 2. og 3. Johannesbrev var trolig usikkerheten om apostolisk forfatterskap den viktigste årsaken til at disse skriftene sent ble anerkjent.

Johannes’ åpenbaring

Johannes’ åpenbaring ble tidlig anerkjent i den vestlige del av kirken, men i Østkirken var mange skeptiske til dette skriftet. En av dem var biskop Dionysios av Aleksandria (død 265). Han påviste forskjellene mellom Åpenbaringen og Johannesevangeliet og fastslo at de ikke kunne være skrevet av en og samme person. Derfor var det usikkerhet om skriftets autoritet.

Lister over de kanoniske skriftene

Athanasius den store
Athanasius den store
Av /𝒲.

Flere kristne skrifter ble tidlig allment anerkjent og fikk dermed i realiteten status som hellig skrift. Andre var omdiskutert og noen avvist. Dette kommer tydelig fram i det Evsebios av Caesarea (omtrent 260–340) skriver i sin Kirkehistorie (bok 3.25), tidlig på 300-tallet. Ifølge ham omfatter «Det nye testamentes skrifter» de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, Paulusbrevene, 1. Johannesbrev, 1. Petersbrev, og – med et visst forbehold – Johannes’ åpenbaring. Dette er de allment anerkjente skriftene. Deretter nevner Evsebios «de omstridte bøkene, som imidlertid er kjent av de fleste»: Jakobs brev, Judas’ brev, 2. Petersbrev og 2. og 3. Johannesbrev.

Til slutt nevnes bøker som betegnes som «uekte»: Paulusaktene, HermasHyrden, Peters apokalypse, Barnabasbrevet, Didaché og Hebreerevangeliet. Disse skriftene hører ikke hjemme i kanon, men Evsebios var klar over at de ble høyt aktet i noen kretser. Og fordi de ikke var direkte heretiske, kunne de nevnes ved siden av de kanoniske. Til slutt nevner han også en del andre skrifter som ikke engang fortjener betegnelsen «uekte» fordi de inneholder vranglære og derfor må avskys: Blant disse er Petersevangeliet, Tomasevangeliet, Matthiasevangeliet, dessuten Andreasaktene og Johannesaktene. Dette er skrifter som i dag omtales som tidligkristne apokryfer.

Denne kommenterte listen hos Evsebios er representativ for opplistinger på 200- og 300-tallet. Den viser at størstedelen av Det nye testamentets skrifter (de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, alle Paulusbrevene, 1. Johannesbrev og 1. Petersbrev) i realiteten aldri var omstridt. Det var imidlertid først på 300-tallet man begynte å tale om en nytestamentlig kanon. Den første som brukte begrepet kanon om den nytestamentlige skriftsamlingen, var biskop Athanasius (omtrent 295–373). I et brev (Athanasius’ påskebrev fra 367) lister han opp alle de som står i Det nye testamentet i dag, og avslutter med følgende bemerkning: «La ingen legge noe til disse; la ikke noe bli tatt bort fra dem.» Det er bare disse skriftene som hører med til kanon ifølge Athanasius. Dette ble da også den kristne kirkens syn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg