Betegnelse på den avgrensede samling av skrifter som kirken anser som autoritative. Athanasius av Alexandria er den første vi sikkert vet brukte betegnelsen om sin liste over 27 nytestamentlige skrifter (300-tallet), de samme som nå utgjør Det nye testamente. Prosessen som resulterte i en slik felles autoritativ avgrensning tok lang tid, og selv i dag er det forskjell kirkesamfunnene imellom når det gjelder hvilke skrifter som regnes med til Det gamle testamente. Forskjellen skyldes at den gamle greske oversettelsen av den jødiske skriftsamlingen (Septuaginta) også omfattet skrifter som ikke kom med i den hebraiske kanon som ble fastsatt innenfor rabbinsk jødedom senest ved overgangen til 100-tallet e.Kr (apokryfer og pseudepigrafer, evt. deutero-kanoniske skrifter). Mens de ortodokse kirker og den romersk-katolske kirke fulgte Septuaginta, valgte de protestantiske kirker å basere seg på den hebraiske skriftsamlingen og tok ikke apokryfene med annet enn som et tillegg utenfor kanon.

Kriteriene for å inkludere et skrift i kanon var sammensatte. For Det nye testamentes vedkommende måtte skriftet gå tilbake til apostolisk tid, ha katolsk (allmenn) betydning, være i tradisjonell bruk mange steder og ikke representere læremessige avvik. Etableringen av en kanonisk skriftsamling henger derfor nært sammen med læreutviklingen i Oldkirken, og viser at forholdet mellom Skrift og kirkelig autoritet og tradisjon alltid har vært sammensatt. Imidlertid representerer kanon ikke en læremessig ensretting. Innenfor kanon utgjør de mange forskjellige skriftene et teologisk, sosialt og historisk mangfold, og allerede i Oldkirken ble forsøk på mer rendyrkede (Markion) eller harmoniserte (Tatianos' Diatessaron) versjoner avvist.

Se også Bibelen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.