Kalligrafi - skriftkunst, skriftkunst, eller kunsten å skrive bokstaver på en kunstferdig måte. I vestlig kalligrafi, som anvender det latinske alfabetet, er det primære skriveredskapet en bredkantet penn som gir forskjell på tykt og tynt ut fra hvilken vinkel pennen holdes i. Andre skriveredskaper, som spisse pennesplitter, pensler, rissefjær og annet, er også anvendt. Kalligrafi er forankret i historiske bokstavformer, og kunnskap om bokstavenes opprinnelse og utvikling er dermed en forutsetning for nyskapende skriftkunst.

Det bredkantede skriveredskapet, som også anvendes i arabisk kalligrafi, dukker opp første gang hos egypterne omkring 1200 f.Kr., hvor man finner eksempler på såkalt hieratisk skrift skrevet med bredkantet sivrørspenn (laget av planten Juncus Maritimus) på papyrus. Egypterne skrev på papyrus og satte disse sammen til lengre bokruller.

Romerne skrev på preparert dyreskinn, pergament eller velin, et mer bestandig materiale med glattere overflate. Etterhvert overtok fjærpennen (av latin: penna; fjær) for sivrørspennen. En fjærpenn kan lage skarpe bokstaver i mindre størrelse. Blekk ble laget av sot og forskjellige bindemidler. Fargepigmenter blandet med eggeplomme og vann, samt bladgull lagt på gesso, bidro til å gjøre biblene visuelt attraktive. Illuminatøren forgylte initialene med bladgull, mens rubrikatøren var ansvarlig for å markere avsnitt og andre elementer med rødt.

Metallpenner (stylus) finner vi allerede hos romerne på 100-tallet. Med den skrev romerne kurrensskrift på vokstavler som var hengslet sammen. En slik tavle (på latin: diptych) var en forløper for boken (på latin: codex; trestamme). Sammenbrettede pergamenter ble sydd sammen i ryggen, og etterhvert ble utvalg av tekster dekket med en treplate på hver side, med åpne systasjoner i ryggen (koptisk innbinding). Løse metallpennesplitter ble først masseprodusert på 1800-tallet. Papir ble først et vanlig skrivemateriale i renessansen, og henger antakelig sammen med boktrykkerkunstens spredning, og behovet for billigere bøker. Papiret ble oppfunnet omtrent 200 år f.Kr. i Kina, og nådde Europa via Silkeveien.

Japanske og kinesiske kalligrafer arbeider med tegn som er radikalt annerledes enn de vestlige, både i symbol og oppbygning. De er skrevet med en spiss pensel som reagerer på trykk, og som dermed gir forskjell på tykt og tynt i strøkene. Rispapir, som gjerne brukes i denne tradisjonen, gir i liten grad anledning til retusjering av tegnene.

Det bredkantede skriveredskapet påvirket skriftutviklingen fra omkring 100 f.Kr. og fram til introduksjonen av boktrykkerkunsten i Europa i 1450. Capitalis monumentalis er romersk monumentalskrift som er bevart på inskripsjoner. Kjente inskripsjoner som Trajan-inskripsjonen viser en høyt utviklet capitalis monumentalis som følger strenge formprinsipper.

Edward Catich viser i sin bok The Origin of the Serif til at bokstavene først ble skrevet med bredkantet pensel før de ble hugget ut i marmor med hammer og meisel. Bokstavene har vært forbilder for kalligrafer og typedesignere i nærmere to tusen år. Bokstavene på Trajan-inskripsjonen ble digitalisert av Carol Twombly og utgitt som typesnitt av Adobe i 1989. Capitalis rustica er en smalere bokstavform, skrevet med pennen holdt i en brattere vinkel. Capitalis quadrata er skrevet med fjærpenn på pergament, og er en mindre versjon av monumentalis til bruk i bøker. I tillegg til disse formelle bokstavformene brukte romerne en uformell notatskrift, kurrensskriften.

Behovet for en bokstavform som kunne skrives raskere, med færre løft med pennen, gjorde at uncialskriften vokste frem. Påvirket av kurrensskriften ble bokstavene rundere, og noen av dem viser tegn til over- og underlengder. Halv-uncialen er en enda mindre formell bokstavform, og har tatt skrittet enda nærmere våre «små bokstaver», minusklene.

Spredningen av kristendommen i Europa er tett knyttet til spredningen av skrivekunsten. Bøker som Lindisfarne Gospels og The Book of Kells tar i bruk såkalte insulære halv-uncialer av høy kvalitet, mens mindre betydningsfulle manuskripter viser større grad av lokal variasjon, noe som gjorde tolkninger av bibeltekster fra forskjellige europeiske scriptorier vanskeligere. Karl den Store satt i gang pedagogiske reformer i klostersamfunnet, og utviklingen av den karolingiske minuskel (fra Karl den Stores latinske navn, Carolus) kom i kjølvannet av dette. Den når et formmessig høydepunkt ved scriptoriet i Tours, der Alkuin av York var ansvarlig for scriptoriet.

En gradvis komprimering av bokstavformene, påvirket dels av behovet for å spare pergament, og dels av estetiske hensyn, gjorde at bokstavene etter hvert fikk et gotisk preg. Via proto-gotiske bokstavformer som er smalere og kraftigere enn de karolingiske minusklene vokser de gotiske skriftene fram, påvirket av gotisk arkitektur og formsans. Schwabacher, textura, fractura og rotunda er kjente underkategorier av gotisk skrift.

Nord-Italienske trykkerier tok deretter i bruk rundereformer, inspirert av antikken. Rotunda, eller rundgotisk, kombineres med littera antica. Littera antica (antikvaskrift) er forløperen til de fleste trykkskriftene det trykkes kontinuerlige tekstmengder i bøker med i dag. Renessansekalligrafer kopierte klassiske skrifter nedtegnet med en karolingisk minuskel fra Karl den Stores tid 500 år tidligere, men de satte seriffer på bokstavene slik de fant dem på romerske inskripsjoner fra 100 tallet og før.

Cancelleresca oppstår som uformell notatskrift, altså en hurtig skrevet karolingisk minuskel som etterhvert får en foroverhelling og komprimering som resultat av hurtigere, uformell skriving. Etterhvert formaliseres den og benyttes blant annet i pavens kansellier. Som trykkskrift ble kursivskriften først brukt til poesi, som enkeltstående bokskrift. Fra cirka 1560 brukes den side om side med antikvaskriften for utheving av fremmedord og lignende.

De første trykkskriftene tok form fra kalligraferte bokstaver, som Gutenbergs gotiske textura, den nord-italienske littera antica (antikvaskriften), gotiske rotunda (rundgotisk) og cancelleresca (kursivskrift). Mange håndskriftmodeller har sine historiske røtter i kalligrafien, først og fremst «løkkeskrift »(av noen kalt «engelsk skriveskrift) og «stavskrift» (en skrift med sammenbindinger, men uten løkker). Kalligrafien skiller seg fra typografien ved at bokstavene er laget for hånd, slik at hver enkelt bokstav vil skille seg i større eller mindre grad fra den forrige. Og i motsetning til hverdagsskrift er kalligrafi skrift med en høyere kunstnerisk kvalitet.

Moderne vestlig kalligrafi vokste fram etter at Edward Johnston, oppmuntret av W. R. Lethaby, utførte egenstudier i British Museum. Johnston underviste på Central School, og skrev boken Writing, Illuminating and Lettering (1917). Boken tar for seg den vestlige kalligrafiens grunnleggende prinsipper og gir en praktisk innføring i metoder, materialer og teknikker.

Johnstons elever dannet i 1921 The Society of Scribes and Illuminators. Engelske kalligrafer arbeidet i tiden etter 2. verdenskrig med formelle minnebøker som inneholdt navn på de falne under krigen, samt formelle diplomer og adresser, ofte på oppdrag fra kongehuset. Edward Johnston er i tillegg opphavsmann til The London Underground-skriften, som ble laget på oppdrag av Frank Pick i London Transport, om som betraktes som en av de første humanistiske groteskskrifter.

Den østerrikske kalligrafen Rudolph von Larisch, utga boken Beispiele künstlerischer Schrift (Wien 1900) og virket uavhengig av den engelske reformbevegelsen. Johnstons tyske elev Anna Simmons oversatte Writing, Illuminating & Lettering til tysk, og den påvirket i sin tur Rudolph Koch (1876–1934), som gjorde egne erfaringer som kalligraf, typedesigner og illustratør, knyttet til Klingspor-støperiet i Offenbach.

Den tyske kalligrafitradisjonen viste seg mer eksperimentell enn sitt engelske motstykke, og skrift ble både skrevet, trykt og overført på forskjellige materialer – støpt i bly, vevet som veggtepper, hugget i stein med videre.

Den moderne vestlige kalligrafien er nå spredt til de fleste land som anvender det latinske alfabetet, og den tar i bruk alt fra tradisjonelle til mer eksperimentelle metoder og teknikker. Lokale interessegrupper arrangerer kurs og utstillinger på idealistisk basis.

Moderne anvendelsesområder for kalligrafi inkluderer hjemmelagde kort, invitasjoner og bordkort, formelle diplomer og priser, håndtegnede logoer, overskrifter, bokomslag og emballasje, og kallligrafiske arbeider blir utstilt som selvstendige kunstverk med større eller mindre grad av lesbarhet.

Kalligrafien fortsetter også å være en viktig forutsetning for typedesign, og en rekke av våre mest kjente typedesignere, som Jan Tschichold, Adrian Frutiger, Hermann Zapf, Sumner Stone, Jean Francois Porchez og Robert Slimbach, har kalligrafisk bakgrunn.

Catich, Edward. The Origin of the Serif, 1968.

Johnston, Edward. Writing, Illuminating and Lettering, 1917. Les en digital utgave av boken på openlibrary.org.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.