Kald fusjon, det at to lette ioner med neglisjerbare hastigheter smelter sammen. Begrepet ble aktualisert i 1989 da to amerikanske forskningsgrupper (M. Fleischmann og S. Pons og S. E. Jones og samarbeidspartnere) innkalte til pressekonferanse i Utah. Gruppene hevdet at de hadde oppnådd betydelig energiutvikling ved elektrolyse av tungtvann, D2O. Nyheten vakte voldsom oppsikt, fordi verdens energiproblemer dermed ville være løst.

Under forsøkene benyttet forskerne katoder av palladium eller titan. Disse stoffene har en bemerkelsesverdig evne til å absorbere deuterium, og man trodde dermed at deuteriumkjerner, D, kunne komme så nær hverandre at reaksjonene D + D → 3He + n + 3,27 MeV eller D + D → T + n + 4,04 MeV skulle inntreffe (T = tritium).

Eksperimentene ble raskt etterprøvd i flere hundre laboratorier verden over, blant annet ved Fysisk institutt i Oslo, uten at den rapporterte energiutviklingen kunne observeres. Det viste seg senere at det ble gjort flere feil i eksperimentene fra Utah.

I dag er kald fusjon av ren akademisk interesse. Det trengs en meget høy bevegelsesenergi (minst 240 keV) for å overvinne de frastøtende elektriske kreftene mellom de to positivt ladede deutronene. I deuterium-molekylet, hvor avstanden mellom deuteronene er 0,74 · 10–10 m, skjer kald fusjon ved såkalt kvantemekanisk tunnelering med en sannsynlighet på 10–60 – 10–70 per sekund. Avstanden mellom deuteriumkjerner i mettet palladium er 3 ganger større, og sannsynligheten for fusjon er derfor enda lavere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.