Kai, brygge, strandforbygning ved havn eller sjø innrettet som tilleggsplass for fartøyer og utstyrt med tilstøtende opplagsplass for varer og tilhørende forbindelser til landkommunikasjoner.

Kai anlegges enten parallelt med stranden eller som utstikker, 0,5–1 m over høyeste vannstand, og dybden må rette seg etter de skip som skal bruke kaien. For stykkgodsskip i oversjøisk linjefart regnes 11 m dybde ved laveste vannstand, ved de store oljeraffinerier er kaidybden ca. 20 m, som tilsvarer 250 000 tonns tankskip. Eldre kaier er gjerne bygd av tre, med pæler som bærer store langsgående bjelker. Oppå disse ligger noe mindre tverrbjelker, og øverst et tykt plankedekke. Kaibredden blir noe større enn vanndybden. Metoden krever lite eller ingen dykking. Senere ble murkaier vanlig, understøttet av pæler i undergrunnen.

Søylekai. I dag bygges mange kaier på rammede stålrørspæler eller på søyler av stålrør som settes i utsprengte groper og forankres til fjell. Den løsning man velger avhenger av løsmassenes mektighet og beskaffenhet. Pælene eller søylene kan være fra 500 helt opp til 1500 mm i diameter og blir plassert i 2–4 rader, kappet, armert og utstøpt. Betongbjelker støpes så på toppen av disse, vanligvis i kaiens tverretning. For å unngå et ofte både farlig og kostbart forskalingsarbeid over åpen sjø, er det mulig å prefabrikkere dekke-elementer, som så legges mellom bjelkene. Resten av dekket støpes på toppen av dette til endelig tykkelse på 400–500 mm. For å ta opp store horisontale krefter fra pullere og fendere, forankres kaien om mulig direkte til fjell, men det er også mulig å bruke nedgravde forankringsplater, ulike stagløsninger eller skråstilte pæler.

Mens pæle- og søylekaiene er åpne strukturer med begrenset lastkapasitet, kan massivkaiene utføres mer robuste. En vanlig massivkai i Norge er cellespuntkaien, som egner seg for store vanndybder. Kaifundamentet til en slik kai lages ved å ramme ned spunt i store sirkler (celler) med diameter 10–20 meter. Cellene blir normalt forbundet til hverandre ved hjelp av halvbuer av spunt, og alt blir fylt med løsmasser. En støttemur av betong blir støpt ytterst på cellene og blir således kaifronten. På denne monteres siden pullere, fendere, leidere, kantlist, koblingsbokser og annet kaiutstyr. Området bak blir fylt opp med masser, pukk blir lagt ut og ferdig kaidekke av asfalt blir lagt på.

En mye enklere massivkai, som passer best for grunnere vann, kan lages ved å slå ned en rett spuntvegg, forankre denne til massene bak ved hjelp av stålstag og låse spunten på toppen ved å støpe den inn i en betongdrager. Det kan så fylles på med masser bak veggen, og området foran kaien kan mudres for å nå ned til ønsket kote.

For ferger og ro-ro-skip brukes rampekai, en hengslet bro som kan stilles i forskjellig vinkel etter skipets høyde og etter tidevannet. Kaier forsynes med vannledning og elektriske tilkoblinger, og ofte med jernbanespor og kranbaner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.