k'iche'

Artikkelstart

K'iche' er et mayafolk i Guatemalas vestre høyland (provinsene El Quiché, Totonicapán og Quetzaltenango). Det er det største av mayafolkene og teller om lag to millioner mennesker (2020). K’iche’ er også navnet på språket deres. De er i nær slekt med nabofolkene kaqchikel og tz’utujil og ble som dem innlemmet i det spanske imperiet etter erobringen på 1520-tallet. Kolonitiden satte dype spor og dagens kultur er en blanding av lokalt forankret mayakultur, spansk kolonialisme og det moderne Latin-Amerika.

Faktaboks

Uttale
kitʃˈe
Også kjent som

quiché (i spansk rettskriving)

Tidlig historie

Q'umar'qaj (náhuatl: Utatlán) fungerte som hovedstad i k'iche'enes rike fra grunnleggelsen på 1200-tallet. Navnet viser til en type siv (dunkjevle) som i tørket form ble benyttet som standardbærer for en gruppe fjernhandelsmenn (pochteca). Byen fungerte som residens for 24 adelshus (nim ja) og kan ha hatt 15 000 innbyggere da den ble ødelagt av spanske erobrere i 1524. På bildet ser vi bak til venstre tempelet til Tohil (tordengud og skytsgud for den fremste slekten Kawek) og til høyre Awalix (en av heltetvillingene i Popol Wuj skytsgud for det nest viktigste adelshuset Nijaíb. Fremst ser vi stedets store ballspillarena. - Q'umarq'aj er i dag museum og lett tilgjengelig med bil noen km fra Santa Cruz del Quiché.

K’iche’enes opprinnelsesmyter, slik de gjengis i Popol Wuj og andre mayatekster fra 1500-tallet, forteller at k’iche’er, kaqchikeler og tz’utujiler kom til høylandsområdene i Guatemala fra Yucatán i Mexico. Fortellingene speiler den politiske symbolikken de ledende slektene benyttet for å legitimere sin makt gjennom å hevde at de nedstammet fra tolteker-kulturen i Mexico. Det kan være at enkelte k’iche’-slekter kom fra Chichén Itzá på Yucatán, men store folkevandringer var det neppe tale om. I mayansk språkbruk var k’iche’, kaqchikel og tz’utujil først og fremst navnene på politiske allianser som vant herredømme over handelsruter, byer, seremonielle sentra og jordbruksområder i Guatemala fra og med rundt år 1000.

«K’iche’» betyr «skogens folk». Begrepet kan også vise til fortellinger om hvordan «usiviliserte» jegere vinner over fastboende bønder og byboere. De toltekiske elementene er pil og bue, som kom til Guatemala fra Mexico nettopp på denne tiden, og det er ideen om kongeverdighet forankret i seier i krig snarere enn kontroll med jordbrukets sykluser som i klassisk mayatid.

Da spanjolene kom, utgjorde k’iche’-alliansen den sterkeste makten i området. Den hadde sitt sentrum i Q’umarq’aj nær dagens Santa Cruz del Quiché. Fra de nylig erobrede aztekerne hadde spanjolene god etterretning om hvordan kaqchikeler og tz’utujiler nylig hadde brutt ut av alliansen med k’iche’ene og sto rede til å alliere seg med k’iche’enes fiender. I februar 1524 vant Pedro de Alvarado over k’iche’-prinsen Tekun Umam utenfor Quetzaltenango. Kort etter inntok og ødela Alvarado Q’umarkaj. Hovedstedene til kaqchikeler og tz’utujiler led raskt samme skjebne.

K'iche'-samfunnet

K'iche'-lederen Atanasio Tzul regnes blant frigjøringsheltene i forbindelse med Guatemalas uavhengighet i 1821. Han kom fra bygda Paquí i Totonicapán, var såpefabrikant og fungerte blant de fremste i lokalstyret (alcaldía indígena). I 1812 proklamerte Spania en ny grunnlov som gjorde alle borgere like og avskaffet urbefolkningens tributtplikt. Ti år etter ble den gjeninnført. Sammen med sin kone Felipa Tzoc og Lucas Aguilar ledet da Tzul et opprør. Av sine samtidige k'iche'er ble han hyllet som konge. 29 dager etter kroningen ble han slått av en militær styrke fra hovedstaden, dømt til ni piskeslag og deretter benådet.
Atanasio Tzul, konge i 29 dager i 1820.
Lisens: CC BY SA 3.0

K’ichesamfunnet spanjolene fant var strengt hierarkisk. Øverst sto de adelige slektene. Popol Wuj og de andre mayabøkene handler om herskernes avstamning og hvordan de kom til makten gjennom krig og alliansebygging, behørig innskrevet i de store syklusene som mayakalenderen består av. Materielt hvilte makten på kontrollen med regional handel, den tapende parts nedarvede gods og innkreving av tributt fra landsbygda. Den jevne familie var enten livegen på adelige gods eller tributtpliktig gjennom å tilhøre en underordnet klan.

I hovedstaden Q’umarq’aj residerte 24 adelige slektslinjer. Fremst sto husene kawek, nija’ib og ajaw k’iche’. Hver av dem hadde sine skytsguder, en hellig triade som kan gjenfinnes i klassisk mayatid såvel som i andre mesoamerikanske tradisjoner. Således har kawek-slektens beskytter, Tohil, sterke likhetstrekk med aztekernes Quetzalcóatl, den fjærkledde slangen. Tohil kan bety både tributt (betaling for beskyttelse) og tordenvær (som bringer livgivende regn). På toppen av sitt tempel i Q’umarq’aj mottok Tohil sine ofre, blant annet i form av menneskehjerter. Symbolisert gjennom jaguarskinn er Tojil i dag til stede i en rekke tradisjonelle danser.

Den spanske erobringen besto i at k’iche’-samfunnet skulle omskapes til en slags kristen utopi. Befolkningen ble flyttet inn i landsbyer under kontroll av spanske erobrere og misjonærer. I praksis fortsatte folk å bo i spredte grendelag. Landsbyene — nå med navn etter katolske helgener — ble kirke- og markedsteder. Spanjoler og mayaer måtte bo hver for seg og fikk hver sine lokale myndigheter, men spanskekongens representanter og Kirken sto alltid øverst. Koloniseringsprosessen ble godt hjulpet ved at trolig minst 60 prosent av befolkningen døde av epidemiene europeerne bragte med seg. I noen grad beholdt maya-adelen sine privilegier og på mange måter fortsatte det gamle samfunnet hvor hver klan hadde sin yrkesspesialisering (birøktere, snekkere, pottemakere, vevere) og sitt hjemsted. Samtidig vokste det fram en ny klasse av mestiser (blandingsrase) som i Guatemala ble kalt ladinos.

En todelt nasjonalstat

Totonicapán (náhuatl) eller Chwimek'enja (k'iche') er en av tre store byene hvor storparten av befolkningen er k'iche'er (97 prosent av 160 000 i 2022).
Samtidig er stedets tradisjonelle urfolksorganisasjon (alcaldía indígena), kalt "de 48 kantonene" sannsynligvis landets sterkeste. Bildet er fra 2022 og viser tydelig hvordan det som var 48 bygder (cantones) er i ferd med å urbaniseres og vokse sammen til en storby. - I bakgrunnen stikker vulkanen Santa María (3772 m) opp gjennom skylaget. Mayatekstene fra 1500-tallet forteller at k'iche'rikets grunnlegger Q'uq'umatz ('den fjærkledde slangen') hentet ilden som alltid brant i hans rike ble hentet herfra.
Totonicapán.
Lisens: CC BY SA 3.0

Guatemalas frigjøring fra Spania i 1821 medførte at ladinoene ble landets viktigste befolkningsgruppe. Europeisk liberalisme ble den dominerende politiske ideologien. Jorda og skogen som hadde ligget til mayaslektene ble ekspropriert og solgt, for det meste til rike, spansktalende familier som plantet kaffe på sine nye gods. I stadig større grad måtte k’iche’er og andre mayaer få endene til å møtes gjennom sesongarbeid på kaffegodsene. Dette la grunnlaget for dagens todelte Guatemala med urfolk (mayaer) i lukkede bygdesamfunn og de spansktalende som bærerne av en elitistisk nasjonalstat.

Rundt 1950 var mayaer i flertall i 150 av 320 kommuner (hvorav 75 k’iche’). De aller fleste var småbønder eller håndverkere i bygder (cantones) som i sin tur var allianser av klaner. Samtidig gjennomgikk Guatemala et tiår hvor revolusjonære regjeringer forsøkte å skape et likere samfunn hvori mayafolkene skulle assimileres. I 1954 ble revolusjonen stanset av et militærkupp, oppildnet av Kirken og støttet av CIA. Parallelt etablerte Kirken organisasjonen Acción Católica for å rense den folkelige katolisismen og innføre alminnelig skolegang for mayaer på landsbygda. Utover 1960-tallet vokste det fram en ny generasjon utdannede k’iche’er. Disse lederne så seg selv som representanter for en kolonisert etnisk gruppe snarere enn som en undertrykt klasse.

På sikt ledet kontrarevolusjonen til borgerkrig (1960-1994). Mot slutten av krigen, i takt med økende internasjonal oppmerksomhet omkring urfolk (i 1992 fikk k’iche’-kvinnen Rigoberta Menchú Tum Nobels fredspris), fikk den nye generasjonen av skole-utdannede k’iche’er (og andre mayafolk) voksende nasjonal betydning. Dette ble reflektert i fredsavtalene fra 1994. Guatemala regner seg nå som et multikulturelt samfunn. K’iche’er utgjør rundt tolv prosent av totalbefolkningen.

K’iche’-samfunnet i dag

De 48 kantonene i Totonicapán samler 'lokalregjeringene' (alcaldía comunal) i alle kantonene. Lokalstyrene ledes av en gruppe på 10-20 vervholdere som velges for en periode på et år. På bildet sitter lokalstyret for 2015 foran allmøtet og innleder til diskusjon om aktuelle saker. Alle vedtak skrives ned og alle signerer møteboka. Foran skrivepulten ses stativet hvor alle vervholderne plasserer sine embetsstaver under møtet.

Allmøte i Juchanep (Totonicapán).
Lisens: CC BY SA 3.0
Bildet viser en typisk k'iche'-eiendom gjennom tre generasjoner. (Fra bygda Xantún i Totonicapán.) Bakerst et i adobe fra ca 1930. Murer og redskapskjul lukker tunet ('husets hjerte') inne. Foran til høyre et fra circa 1970. Nå har murene fått farge, men tunet vender mot åkeren, ikke veien. Foran til venstre et fra cirka 2005. Det er bygd med penger fra arbeidsvandring til USA. Arkitekturen forteller om en annen livsstil. Husholdets bil er parkert på bygdeveien utenfor.
Tre generasjoner av k'iche'-hus.
Lisens: CC BY SA 3.0

I byene Totonicapán, Santa Cruz del Quiché og Chichicastenango er befolkningen i all hovedsak k’iche’. I Guatemalas nest største by, Quetzaltenango, utgjør k’iche’er og nabofolket mam rundt 40 prosent av innbyggerne. I disse tettbebygde områdene er k’iche’er sterkt urbaniserte, dog er de kulturelle grensene mot ladinoer stadig svært tydelige for eksempel i form av forskjellige klesdrakter. Handel og servicenæringer dominerer og dagligspråket er ofte spansk.

De fleste k’iche’er lever imidlertid i små bygder bundet sammen av sterke selvstyretradisjoner. Årlig velger hver bygd sine egne autoriteter til å styre fellesskapet og skjøtte fellesgodene (vann og skog). Kjernebegrepet er nim ilik, eller ‘respekt’, det vil si for tradisjonene og autoritetene. De forskjellige oppgavene er fast definerte og samlet i en stigende rekke av verv (cargo-systemet) med de eldste på toppen. Mens verv-stigen tidligere omfattet ivaretakelse av kirkebygg og helgener i form av helgenbrorskap (cofradías), er lokalstyret i dag oftest sekulært slik at katolikker og evangelikale kan delta på like fot.

K’iche’-samfunnet er patriarkalsk og autoritært, men k’iche’er selv oppfatter at i husholdet er kjønns- og aldersroller komplementære. Etter 50 år med protestantisk misjon er rundt 40 prosent av k’iche’ene evangelikale. De fleste er pinsevenner. Under kristendommen finnes en understrøm av åndelige makter. Dios (Gud) omfatter den kristne treenigheten og helgenene, mundo (jorden) inneholder naturkrefter og tradisjonell mayareligion og nantat (bestemor/-far) er forfedrenes ånder. De to siste forvaltes av mayaprestene (aj q’ij, de som kjenner dagenes varsler) gjennom sjamanistiske ritualer og spådomskunst. Ved å gå i kirken så vel som å konsultere en aj q’ij er k’iche’er flest synkretister. Helgenene er både mayamakter og kristne advokater overfor Gud.

Tradisjonelt var ekteskap en strengt regulert affære mellom to familier fra ulike klaner som er alliert i samme bygdesamfunn. I takt med hvordan livet i menigheten har blitt stadig viktigere på bekostning av de gamle helgenbrorskapene, samt med skolevesenets fremvekst, møtes ungdommen nå utenfor husholdets kontroll. Foreldrene har dog stadig et avgjørende ord i valg av ektefelle. Giftermål med ladinoer er ytterst sjeldne.

På landsbygda var k’iche’-huset en enkel konstruksjon av adobe. Nå er det bygd av block, det vil si ferdigstøpte sementelementer. Typisk er huset bebodd av en kjernefamilie pluss et antall barnløse, gamle og unge. Huset og tunet er omgitt av murer og vanligvis ligger det midt i en milpa (maisåker). Det man høster fra sin egen lille milpa er både materielt og spirituelt viktig, men k’iche’-husholdet har alltid hatt flere ben å stå på. I dag er veving viktig, sammen med de nye servicenæringene og ikke minst arbeidsmigrasjon til USA.

Kulturell og språklig gjenreising

En k'iche'-familie fra bygda Chuicruz i Totonicapán. Han er elektriker og driver en butikk med elektriske og andre byggeartikler. Hun selger mat- og drikkevarer i et utsalg rett ved siden av. De har også en maisåker som forsyner dem med en god del av basisføden (tortilla, maislumper) gjennom året. (Bildet er fra 2011.)
K'iche'-familie.
Lisens: CC BY SA 3.0

Med utspring i den lille, men viktige k’iche-eliten i Quetzaltenango utarbeidet k’iche’en Adrián Inés Chávez på 1980-tallet en ny skriftnormal for k’iche’. Denne ble grunnlaget for nye skriftnormaler for alle mayaspråkene og etableringen av Akademiet for mayaspråk (ALMG) i 1987. Språkreising og kulturfestivaler blant k’iche’er ble på 1990-tallet viktige arenaer for anerkjennelse og gjenreising av mayakultur i Guatemala sammen med de sosiale og politiske reformene som fredsavtalene stipulerte.

Mens det finnes mange eksempler på at k’iche’er (og andre mayagrupper) har vunnet kommunale valg, har forskjellige forsøk på å danne nasjonale politiske partier (deriblant av Rigoberta Menchú) ikke ført fram. Grunnen er sannsynligvis at k’iche’er og mayaer oppfatter sin identitet som bundet til språk og hjemsted. Nasjonaliteten som «guatemalaner» er bundet til andre arenaer som er mindre etnisk definert.

Man regner at rundt 1,2 av 2 millioner k’iche’er har k’iche’ som dagligspråk, resten benytter spansk. De aller fleste er tospråklige. Det finnes en rekke lokale radiostasjoner som sender på k’iche’. Skolen har vært en viktig arena i den kulturelle kampen. Etter 1994 har Guatemala hatt flere mayanske kultur- og utdanningsministre og tospråklig grunnskoleutdanning er nå vanlig. Det finnes dog svært lite litteratur på k’iche’ utenom bibelske tekster og Pop Wuj. K’iche’-poeten Humberto Ak’abal publiserer på k’iche’.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg