junge

Kniven var laget slik at skaftet bøyde seg ned over den butte spissen når kniven ble foldet sammen. En fjær sørget for at bladet holdt seg på plass når den var i bruk. Bladet var forholdsvis bredt lengst fremme. Skaftet var støpt i to deler og klinket sammen. Gjørtlerne i ulike deler av landet hadde noe ulik praksis når det det gjaldt utførelsen. En svært vanlig type fra Østlandet har støpte akantusranker. Mange junger fra Trøndelag har flate skaft med gravert dekor, mens jungene fra Vestlandet gjerne er enklere i utførelsen.

Jungene har blitt brukt til å skjære opp mat; de egnet seg ikke til spikking og lignende. Til dels har de vel også blitt brukt til å føre maten til munnen. Både menn og kvinner kunne ha egne junger, men de fleste eiere var menn.

Junge kommer tydeligvis fra tysk, der ordet junge betyr gutt. Benevnelsen kan komme av at det dreier seg om en liten kniv. Knivtypen har etter alt å dømme kommet til oss sørfra. På grunnlag av årstallene på skaftene kan man slutte at jungen i Trøndelag hadde en bruksperiode fra slutten av 1700-tallet til ca. 1860. Jungen gikk ut av bruk da det ble vanlig at vertsfolket selv sørget for spisebestikk. Trøndelag Folkemuseum har en stor samling av junger; de fleste kommer fra dalene i Sør-Trøndelag.

• Alsvik, Elling (1982). «Foldekniv til festbruk.» Trøndelag Folkemuseum. Årbok 1981-82.
• Køhn, Øystein (2010). Tollekniven – tradisjon og håndverk. Oslo: Tun forlag.
• Øijord, Thomas Winje (2019). Kniv – håndverk, tradisjon og den norske folkesjela. Oslo: Kagge forlag.